|
Banco (Mats Persson), foto: Lars Sundenstrand

Marcus Jupither (Macbeth), foto: Lars Sundenstrand

Ulrika Tenstam (Lady Macbeth), foto: Lars Sundenstrand

foto: Lars Sundenstrand
|
Göteborgsoperaen urpremierede i mai Jan Sandströms Macbeth2, med hørbare linker til Verdis Macbeth, linker som dessverre etterhvert forsvant. Operaen er blitt en
enakter, som via et slags intermesso gjør at den kan bli spilt
i et. Frem til intermessoet er dette bra, spennende, vakkert og
ganske elegant og nytenkende gjennomført, koret gjør bl.a. en
fremragende jobb, også visuelt og koreografisk.
Intermessoet består i at vi er på en sceneprøve med en regissør,
sminke og et tallrikt scenisk og kunstnerisk personale, inklusive
vaskehjelp, og andre bakscene aktiviteter, dette avbryter forestillingen,
mens Macbeth selv virrer rundt og fortsetter sitt rollespill,
og blir mer og mer vanvittig. I og for seg er denne ideen god.
Forsøket på å fortelle oss hvordan en kunstner går inn i sin rolle,
og ikke kan, eller vil slippe denne, også over i hverdagen. Dette
drar man ut i det lengste og mest kjedelige, hvorpå selve forestillingen
går i gang igjen. Nettopp der har man mistet tråden, en tråd som
man dessverre ikke finner igjen. men kanskje så trengte vi denne
lille pausen for plutselig å fortsette det hele i nåtiden.
Dette er beklagelig. Musikalsk sett har Sandström innledningsvis
klart å skape en slags harmoni mellom Verdis og sin musikk, og
vi sitter til å begynne med ganske fjetret i stolen. Sandström
kan skrive for sangstemmer med ganske gode og vakre temaer. Han
slår iblant an lettere muntre klanger med en humoristisk snert,
parodisk, bruker i blant Verdi temaer eller egne muntre temaer.
Med stor oppfinnsomhet klarer han å surre dette sammen til et
fullstendig verk, og vi, publikum, lar oss villig underholde av
dette.
Ouverturen innleder med Verdi som en slags pastisj over Macbeth og innbyr uttryksmessig til en nåtidsopera, man umiddelbart på
en merkelig vis føler seg hjemme i. Alle hovedpunktene er her.
Litt etter litt så fletter Sandström inn sine egne klanger, kanskje
lett musikalsk inspirert. Dette henger sammen så langt.
Sangmessig var der mange gode stemmer, dette ble forvrengt av
mikrofon forsterkning, som hørte hjemme i en musikal, hvor sangerne
ikke har stemmekraften. Imidlertid så har sangerne her stemmekraft
og prakt til å nå ut, slik at man utmerket kan la dem synge ut.
Tittelrollen ble godt tolket av Marcus Jupiter, som har alternert med Fredrik Zetterström. Lady Macbeth ble sunget av Ulrika Tenstam, en mezzosopran med imponerende stemmeprakt. Ideelle andre roller
utover det hun hittil har sunget, tror jeg vil være Ulrika i Maskeballet
og prinsesse Eboli i Don Carlos. Mats Person var Banco, Ingemar Andersson Macduff.
Man slutter av i beste Andrew Lloyd Webber stil med en stor sang
sunget av Macbeth, med hele koret i aftenantrekk og alle synger
"Leve Malcolm vår kung". Til aller sist en liten gutt som øver seg i å spille klaver
som han synger til. Neste generasjon er klar til å ta over.
Eller, hva var det man mente? Jeg oppfattet det ikke. Til slutt
hele orkestret på scenen til applaus. Slik man nå også begynner
å gjøre det andre steder i Europa, f.eks. i Berlin og Paris. Orkestret
ser fortsatt også flott ut i orkestergraven.
Scenografisk er lyngheden med 3 svevende hekser i innledningen
idérik og meget bra. Spennende scenografi løsning for vegger og
tak med plater i forstørrete formater A3-A4-A5, som illuderer
godt, alt med god lyssetting. Som vanlig er jeg ikke imponert
over eller begeistret over at scenerommet også i Gøteborg, i likhet
med nesten alle andre steder blir nesten strippet og vist frem.
Det virker imidlertid som om at man ikke har klart dramaturgisk
å holde handlingen fangen, hvilket igjen har gått ut over komponisten,
hvilket igjen gjør at man nesten ikke klarer å få avsluttet denne
korte operaen.
Operaen Macbeth2 vil tjene på at komponisten, dramaturgen og regissøren setter
seg sammen og prøver å finne tråden og få dette til å fungere,
slik at dette gode musikalske og sceniske grunnlaget ikke går
tapt.
Publikumsreaksjonen var lav mælt begeistring, beskjeden applaus.
Min nabo syntes dette fryktelig. Jeg var begeistret over dristigheten. |