 |
 |
 |
 |
|
|||
Kammermusikk for 120 musikere |
|||
|
Les i Kulturspeilet om Henning Kraggerud:
|
Det er lov å spørre hva et orkester på 120 medlemmer har å gjøre på en kammermusikkfestival. Svaret fikk vi i kveldens andre nummer, Brahms dobbeltkonsert for fiolin og cello. Dette er, enkelt sagt, et kammermusikalsk verk i stort format. Det gjorde seg godt å fornemme dialogen mellom de to instrumentene og gruppene i orkesteret, som en del av en kammermusikalsk opplevelse. Men ellers var dette en fullverdig konsert for et symfoniorkester en søndags ettermiddag hvor gradestokken viste mer enn behagelig august-vær. Nok en ros til Oslo konserthus: også i ettermiddag holdt ventilasjonsanlegget koken og sørget for at det var mulig å holde ut. At dette var en av festivalens prestisjekonserter skjønte vi av de mange kjendisfjesene og den høyfrekvente mobilbruken i pausen. En annen grunn som trakk folk til Konserthuset var utvilsomt at her fikk ungdommen vist seg fram, i første rekke den unge fiolinisten Henning Kraggerud og cellisten Ole Eirik Rovern Ree, førstnevnte en "farlig mann for unge pikehjerter" som det ble uttrykt fra vår ledsager. Han er utvilsomt en fiolinist som er i ferd med å vokse ut av sine barnesko. Og holder vi oss til det musikalske, er det der hans styrke ligger, etter vår mening. Han er avgjort eslet for de største oppgaver i tiden framover. Men har godt følge av sin solistpartner og i unge musikere fra landets musikkskoler. For unge var de, musikerne i konserthuset, med Vilde Frang Bjærke i spissen som konsertmester. Vi opplever et orkester av størrelse større enn selveste Oslo-filharmonien, bestående av unge musikkstuderende 15-19 åringer fra det ganske land som uten respekt spilte i vei med en presisjon som var mer enn imponerende, den store strykerbesetningen til tross ( 21 første-fioliner). Mye av æren bør tilfalle dirigenten Alf Kraggerud som loset orkesteret gjennom Sjostakovitsj - så det nesten sa pang som det reneste fyrverkeri - Brahms og Dvorak. I Brahms holdt det på å gå nesten helt galt for den ene solisten, det er kanskje ikke alltid helt enkelt å mestre sommertemperaturer i veksling med et fortreffelig klima-anlegg. Men heldigvis fikk de rettet det i pausen mellom første og annen sats. Dvoraks 'amerikanske' symfoni er dristig å spille i et konsertlokale hvor vi har opplevd riktige feststunder med Oslo-filharmonien i samme verket. Om de fikk taket på selveste Albert Hall til å løfte seg, symbolsk sagt, for et par år siden, vil vi bare fastslå at Oslo konserthus står der ennå. For den forskjellen bør det ennå være. Men at kvaliteten og spillegleden hos unge norske symfonikere er der, ga denne ettermiddagen et overbevisende vitnesbyrd om. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
