Oslo Kammermusikkfestival 2006 - Slottskapellet 15.8.
C.P.E. Bach: Klaverfantasi IIII67 Wotq III 67, Henze: I sentimendi di C.P.E. Bach, Sallinen: Don Juan Quixote , C.P.E. Bach: Strykesymfoni
David Owen Norris, Tom Ottar Andreassen, Sidsel Walstad, Arto Noras, TrondheimSolistene
(omtale lagt ut på nettet18.8.2006) |
av Jon-Harald Thorsås |
|
 Slottskapellet, arkivfoto: Kulturspeilet
Trondheimsolistene
|
Kongeparet har nok en gang åpnet dørene til Slottskapellet i anledning Oslo Kammermusikkfestival. Tirsdag kveld benyttet Trondheimssolistene det vakre rommet til å hedre J.S.Bachs sønn, Carl Philip Emanuel Bach (1714-1788). Trondheimssolistene består nå av en rekke unge fremragende musikere, og deres entusiasme gir musikken ekstra fylde. At nettopp Bach jr. og Trondheimssolistene møtes er derfor et aldri så lite blinkskudd. Den unge Bachs musikk preges av overraskelser, i perioder ekstatisk overrøsende med kompliserte overganger.
CPS Bachs "Klaverfantasi Wotq III 67" innledet med David Owen Norris ved klaveret. En eksentrisk musiker som vet å benytte seg av sitt instrument, til publikums måpende beundring.
Hans Werner Henzes "I Sentimenti di Carl Philipp Emanuel Bach" med Trondheimssolistene, ledet av Lars-Erik der Jung, var en perle. Sidsel Walstads harpespill og Tom Ottar Andreassens vakre fløyte kom flott frem, selv om Trondheimssolistene ikke helt klarte å være de bakgrunnsfigurer et slikt verk krever. Kjempeartig å la gammelt og nytt smelte sammen på denne måten, nok en gang et genialt grep fra festivalens musikalske råd.
Bach jr. Strykesymfoni nr. 5 i h.moll ble deretter fremført i orginal form. Grunnet konsertens høye kvalitet ble dette en liten "sovepute" i konserten. Strykesymfonien er ikke like eksplosiv i uttrykket, men er for all del ikke kjedelig. Vakkert, men konsertens tematikk tatt i betraktning, noe malplassert. Enkelte partier er dog svært moderne i formen, som gir assiosasjoner til filmmusikk. En mer vellykket kontrast var avslutningsverket "Don Juan Quixote, Chambermusic 3" signert Aulis Sallinen. Cellisten Arto Noras gjorde sitt til at dette ble konsertens klimaks. Samspillet med orkesteret var imponerende og presisjonen unik.
|
