Etter et par dager viste det seg at Hegnar også i aller høyeste grad hadde vært til stede som "markedspåvirker" og skrivende for sin egen dagsavis Finansavisen, da han i svært sterke ordelag og med hele førstesiden som slegge følgende lørdag gikk til stormangrep på Grev Wedels Plass Auksjoner. Angrepet gjaldt flere forhold som ble smørt sammen i et virvar av beskyldninger med den klare konklusjon at det var auksjonshuset som kunstig holdt prisene oppe i et marked av "kunstbobler". Men fremfor alt var artikkelen et meget sterkt virkemiddel for å skrive et nervøst marked videre nedover, til nytte for kunstinvestorer som Trygve Hegnar selv.

Det mest alvorlige angrepet var en regelrett beskyldning om svindel. Hegnar skriver: "Theodor Kittelsens "Dompap på rimet kvist" hadde en vurderingspris på hele 1,3 til 1,5 millioner kroner, men ett eneste bud, på eksakt 1,3 millioner kroner, ble klubbet. Vi vil ikke påstå at maleriet ikke ble solgt, men overbevist er vi ikke. Nettopp slik kan en kunstig høy Kittelsen-pris bli etablert eller holdt oppe." Dette kan ikke leses annerledes enn at Hegnar beskylder auksjonarius Hans Richard Elgheim for ren svindel.

Det andre forholdet Hegnar kritiserer auksjonhuset for, er mer forståelig. Grev Wedels Plass Auksjoner har en praksis når det gjelder objekter som ikke blir solgt som krever at publikum følger oppmerksomt med, og som er anerledes enn praksisen i hovedstadens andre, store auksjonshus. Hos konkurrenten Blomqvist er praksisen den at når et bilde ikke får noen bud, sier auksjonarius gjerne noe slik som at "Da går dette ut" eller noe tilsvarende som gjør det klinkende klart at objektet ikke er blitt solgt. Hos Grev Wedels Plass Auksjoner benytter man en annen praksis, nemlig at auksjonarius spør etter bud noe lavere enn minste vurdering, la oss si 90.000 hvis laveste vurdering er 100.000, og deretter spørrende sier "90.000 første gang, 90.000 annen gang, 90.000 tredje gang" hvoretter bildet bæres ut. Det blir selvfølgelig ikke klubbet, og publikum som ikke sover, hører jo selv at det ikke er noen bud. Selvfølgelig kan man spørre om hvorfor auksjonshuset følger denne praksisen i stedet for den som benyttes hos Blomqvist. Det kan misforstås av "nykommere" blant publikum, men at "auksjonarius Hans Richard Elgheim lot som at salget gikk strykende hele tiden" slik Hegnar skriver, er en grov beskyldning. Trygve Hegnar, som dog har en av landets skarpeste hjerner, kan umulig ha misforstått praksisen.

Dette, sammen med den alvorlige svindelbeskyldningen ovenfor, pluss en antydning om at "Brudeferden" ikke var verd det den gikk for, har Trygve Hegnar sammenfattet i artikkelens insinuerende tittel "Kunstbobler også" og en innledning i artikkelen som sammenligner auksjonshuset med Finance Credit, samt med avslutningsreplikken "Også boblene i kunstmarkedet er farlige." 

Det er ikke bare Trygve Hegnar som kan ha sin egen agenda når han skriver sine artikler. Potensielle kunstkjøpere kan like gjerne gå ut fra at ytterst få aktører i kunstbransjen kan uttale seg som 100 prosent objektive om priser og verdier. Også kunstinteresserte skribenter, journalister og kunstvitere kan komme i eller være i den situasjon at man både er skrivende samtidig som man selv er i markedet. Om ikke annet kan journalistens egen agenda være å overpoengtere tendenser i markedet i konkurransen om de feteste overskriftene. Men få av oss har en egen dagsavis eller tidsskrifter å utbasunere oss i uten sensur av desk eller overordnede. Og få av oss har slike verdier som Hegnar å investere i et marked som man selv har påvirket i mest mulig negativ forstand.

Når det gjelder de objektene som ble solgt med forbehold under laveste vurdering på Jubileumsauksjonen sist torsdag, kan auksjonarius Hans Richar Elgheim fortelle at alle selgerene, så nær som en, har godtatt budene og dermed selger sine bilder til lavere pris enn forventet. Det er kun selgeren av Adolph Tiedemands "Fanitullen", der prisforlangende var 2 millioner, som ikke godtar budet på 1,2 millioner.

Dermed kan resultatene på Grev Wedels Plass Aukjsjoners jubileumsauksjon tolkes som at det norske kunstmarkedet for tiden er svakere enn på lenge. På Munch-auksjonen som ble avholdt samme kvelden som Jubileumsauksjonen, ble halvparten av objektene solgt til priser i overensstemmelse med forhåndsvurderingene, resten forble usolgt. Markedet for Munch er imidlertid mer internasjonalt og påvirkes av flere forhold enn av den generelle økonomien i vårt eget land.

To interessante auksjoner står for døren, nemlig juleauksjonen hos Blomqvist den 2. og 3. desember, der en mengde gode objekter kommer opp for salg, og Grev Wedels juleauksjon som følger to uker etter, den 17. desember. Hvorvidt kjøperne da anser mulighetene for kupp til stede og dermed sender markedet oppover igjen, eller om den ytterst selektive tendensen forsterker seg, vil bli mer enn spennende å se. Noe dødvann blir det neppe med den iltre andriken Hegnar i andedammen.