Westminster - "The Three Queens" Beverly Sills i Donizettis Anna Bolena, Maria Stuart og Roberto Devereux Dirigenter: Julius Rudel, Aldo Ceccato og Charles Mackeras. Øvrige solister: Shirley Verrett, Stuart Burrows, Paul Plishka, Patricia Kern, Robert Lloyd og Robert Tear, Eileen Farrell, Louis Quilico, Christian du Plessis, Robert Ilosfalvy, Beverly Wolff, Kenneth MacDonald, Don Garrard, Gwynne Howell og Richard van Allan. Orkestre: London Philharmonic, i de to første og Royal Philharmonic. (omtale lagt ut på nettet 24.7.2001) av Henning Høholt Sills Tre dronninger Den amerikanske koloratursopranen Beverly Sills briljerer på Universal Records utgivelse av Donizetti´s tre operaer med engelske dronningskikkelser som tittel/hovedroller, og med strålende Beverly Sills i de tre rollene. Dette er de tre operaene Anna Bolena, Maria Stuart og Roberto Devereux, hvor i sistnevnte Beverly Sills tolker rollen som Elizabeth den første av England. Dette er en gjenutsendelse fra plateselskapet Westminster fra h.h.v. 1973, 1971 og 1969, av disse tre operaer av Gaetano Donizetti, som for første gang kan høres på CD. Først og fremst er det meget musikalske og gode operaer, godt fremført, sunget med innlevelse og nerve, og dette høres ut som helt nåtidige innspilninger, om det da ikke hadde vært for det lille positive faktum, at disse høres ut som ekte opera, i kontrast til noen av de nåtidige innspilninger, hvor det innspilnings messige nesten blir for perfekt. Anna Bolena Anna Bolena var komponisten Gaetano Donizetti´s opera nummer 31, den hadde premiere 26. Desember 1830 i Teatro Carcano i Milano, og det var den første opera han fikk suksess med. Imidlertid er det tydelig at han har gjort et godt forarbeide før han endelig fikk en suksess. Teksten er av Felice Romani. Man har ikke klartlagt på hvilken kilde teksten bygger. Det er imidlertid klart at han ikke har bygget denne operaen på Shakespeares Henrik VIII, selvom noen italienske kritikere har prøvet å hevde dette, da denne griper an andre sider av historien rundt Henrik VIII. Operaen har klart karakteriserte rolleskikkelser, og konfliktene mellom dem er overbevisende skildret. På sitt beste inneholder den i likhet med den senere Lucia di Lammermoor (1835) noen av de fremragende enkeltheter der er gode for å lykkes. Den inneholder en vanvidscene for heltinnen, og i fengselsscenen med Percy finner vi en liket til Edgardos grav scene: Videre er der en vakker sekstett på slutten av 1 akt, som, selv om den mangler den melodiske fremdrift som sitt motstykke Lucia, kan skryte av større kontrapunktisk kompleksitet og nesten lik effektivitet i fremføringen. Faktisk er Anna Bolena en opera rikere på ensembler man husker igjen enn i Lucia. Det er både en god kvintett, en fremragende trio, og hele tre duetter såvel som den førnevnte sekstett. Videre bemerkelsesverdige er de vemodige kor i akt. 2. Ved siden av Beverly Sills i titelrollen hører vi bassen Paul Pliska som Henrik VIII, og mezzosopranen Shirley Verrett som Giovanna Seymour, hoffdame hos dronningen. Tenoren Robert Lloyd synger rollen som Lord Rochefort. Dirigent er Julius Rudel. London Philharmonic Orchestra spiller og Ambrosian Opera Choir medvirker. Regelmessig på repertoiret Anna Bolena er ved siden av Lucia di Lammermoor blant de få av hans omtrent 30 seriøse operaer som fortsatt spilles, dessverre har vi i Norge bare fått oppleve Lucia di Lammermoor. Av de ca. 40 komiske operaene han skrev er det bare tre som fortsatt regelmessig er på operarepertoaret, nemlig Elskovsdrikken, som vi med jevne mellomrom morer oss over på Den Norske Opera, videre Regimentets datter og Don Pasquale. Donizettis suksess overgikk Rossinis, delvis fordi han skriver sangeroperaer, og ofte har meget effektfulle sangpartier i sine operaer, noe som også er tilfellet i de tre som nå gies ut for første gangen på CD, og som antagelig vil glede et meget stort bel canto opera elskende publikum. Maria Stuart Maria Stuart var den 46. av Donizettis 70 operaer. Denne bygger på Schiller´s Maria Stuart, med en tekst av Giuseppe Bardari, og hadde sin første oppførelse 18. oktober 1834 på La Scala operaen i Milano, men under navnet Buondelmonte. Dette skyldtes at etter generalprøven ble operaen forbudt av kongen, selv om den tidligere hadde passert sensuren. Operaen handler om det kontrastfylte forholdet mellom dronning Maria Stuart av Skotland og dronning Elisabeth I av England. I all hast måtte Donizetti få tilpasset en ny tekst, og handlingen ble flyttet fra Tudor tidens England til et partisanmiljø i renessansens Italia. Dette ble ikke noen suksess i første omgang. Denne endring minner om Verdis Maskeballet. Etter mye om og men, ble operaen tatt av repertoiret, og det skulle, helt ufortjent, gå mer enn 130 år før operaen igjen skulle bli spilt på La Scala. Inspirasjon for Verdi Spesielt interessante er de melodier i hvilke Donizetti foregriper Verdi. Verdis første opera kommer først 4 år senere, etter at Maria Stuart hadde premiere på La Scala. Dette er mest nærværende i Elisabeth I´s åpningsfrase i 2. Akts sekstett "E sempre la stessa", som med kun helt enkelte tilpasninger er lik Leonora´s åpnings frase i "Misere" i Trubaduren. Det generelle mønster for denne sekstetten er klart en modell for et liknende ensemble i Nabucco. Maria´s larghetto arie i sluttscenen "Di un cor che more" er meget lik den nerve av følelse og lidenskap, som Verdi så godt fikk frem i La Traviata. Å si dette er ikke nødvendigvis ment for å klandre at Verdi konsekvent imiterte Donizetti, snarere er det et bevis på at i Maria Stuart har Donizetti mestret å få frem det basis melodiske vokabular i italiensk romantisisme, som tjente så vel for de tre kommende tiår. Fremheves for sin fremførelses frihet bør Elizabeth-Leicester duetten som avslutter akt 1. Her blir resitativet transformert inn til en kraftfull arioso, som kontrasterer Elizabeths sinne over Leicesters fasthet. Det dramatiske høydepunkt er det famøse møte mellom de to dronninger. Selvom handlingen er historisk troverdig, er det et faktum at de to dronninger aldri møttes. Her har komponisten valgt å holde hele scenen i en arioso stil, i stedet for som en fullverdig duett. Dette punktet fremtrer som utspringspunkt for opprinnelsen til berømte konfrontasjoner mellom andre kompinisters Aida og Amneris, Gioconda og Laura og mellom Adriana Lecouvreur og Prinsessen. Operaens kanskje mest bemerkelsesværdige passage er Maria´s largetto fra bekjennelses scenen"Quando di luce rosea". Melodien utvikler seg lett og naturlig , berørende en vid rekke av følelser på veien fra anger til oppstemthet. Her når Donizetti alle operakomponisters mål, å la musikken berøre oss, som det uungåelige uttrykk for hans karakters følelser. Dette er rett og slett fremragende musikkunst. I Maria Stuart opplever vi Beverly Sills i titelrollen, med Eileen Farrell som Elizabeth I. Stuart Burrows synger Roberto, greven av Leicester. Louis Quilico er Giorgio. Dirigent er Aldo Ceccato. Igjen er det London Philharmonic Orchestra som spiller, mens koret er Johna Alldis Choir. Roberto Devereux Den siste operaen er Roberto Devereux, hvor det pånytt er dronning Elizabeth I som er hovedrollen, mens tittelrollen er Jarlen av Essex. Dette er den 57 av Donizettis operaer. I ouverturen benytter han kongesangen "Good save the King", i dette tilfelle myntet på Queen Elizabeth I. Et eksempel som man også har benyttet i det danske skuespillet Elverhøj, hvor man benytter den danske kongesangen "Kong Christian stod ved højen mast" i ouverturen og i siste akten når Kong Christian kommer på scenen, og man da, når dette verket oppføres, bl.a. på Det kongelige Teater i København, opplever at hele publikum reiser seg i mørket, i ærbødighet for kongesangen. Som det ofte skjedde i disse dager viste Donizetti ikke hva hans nye opera skulle handle om, kun at Salvatore Cammarano skulle være hans librettist. Premieren var på Teatro San Carlo i Napoli den 29. Oktober 1837. I denne operaen, hvor mot slutten Robert Devereux blir henrettet i likhet med h.h.v. Anna Bolena og Maria Stuart i de foregående, er der også inspirasjoner til Verdi, både via Nottinghams baryton rolle som minner om Renato i Verdis Maskeballet. Og senere om Don Carlo i Skjebnens makt. Donizetti tegner et flott portrett av Elizabeth I, gjennomskuende hennes maktfulle ustabile stemninger i akt. 1, mens senere de mørkere aspekter i dronningens natur dominerer akt. 2. Finalescenen er en av Donizettis største utfordringer. For oss blir det klart at rollen dronning Elizabeth I, plasserer seg, som en av de store roller i bel canto opera, ved siden av Bellinis Norma. Vi opplever i denne produksjonen Charles Mackeras som dirigent i spissen for et fremragende ensemble, fortsatt med Beverly Sills som Dronningen, og med barytonen Peter Glossop som Nottingham, alten Beverly Wolff som Sara og Robert Ilosfalvy i titelrollen. Som Lord Cecil høres Kenneth Macdonald. Sopranen Beverly Sills, som er en av de viktigste anledninger til at denne lille samling er kommet ut med felles tittelen De tre dronninger "The three Queens", løfter disse produksjoner til et høyest mulig nivå, ikke bare har hun en stemme, som kler Donizettis operaer, videre har hun den rette vokale utstrålingen, samtidig som hun har en velformulert koloratur, som smidig og uten vanskeligheter kaster seg rundt i de mest virtuose og flotte cabalettaer. Jeg liker også godt ved hennes stemme at hun i tillegg til den lette koloratur også har en sterk kraftig koloratur, hvor hun kan markere sin store dramatiske styrke og kraft bak melodilinjene, som flott understreker at dette er tre dronningroller, deres autoritet, styrke, og sarthet, hun formulerer og presenterer for oss. Dette er en bedrift som vi kan være takknemlig for at Universal Records og Westminster formidler til oss. Denne tre operas ugivelse med ialt 7 cd er, er et fornemt eksempel på, at det ligger mange operaer og venter på pånytt å bli brakt ut til et større publikum også i de nordiske landene, hvor vi i Norge er ganske så sulteforet.   Henning Høholt hoeholthus@c2i.net