| Nå er tiden kommet til den første ordentlige hits-samlingen. Bare tanken kunne skremme vannet av de fleste og at Nigel Kennedy gjør det innebærer alvorlig frykt for at mer enn vannet kunne gå. Umiddelbart. Men resultatet er over all forventning. Litt gjøgling er det plass til, men dette er småpent og dreier seg mest om litt mellomspill og forsiringer på Vivaldi. For slikt er egentlig ikke verre enn at musikken var skrevet slik. 0g innbyr til det.
Det er skikkeligheten som gjennomsyrer denne CD'en. Urokråka og rabbagasten som har fått omtrent alle mot seg for sin opptreden, har nå bare én ting å falle tilbake på: sitt eget fiolinspill.
CD'en er noe lik tidligere års utgivelse med Classic Kennedy men denne versjonen er langt mer å foretrekke. Grunn: den er sammensatt, avveid og ordentlig.
Og der står han fjellstøtt. Riktignok ingen hele fiolinkonserter på denne samlingen, men den preges heller ikke av noe av det småsøte klisne. Riktignok er Massenets Meditasjon med og noen saker med Kreisler, men de drukner fort mot den øvrige musikken.
For her er det smakfulle utdrag fra Vivaldis Årstidene, et par stykker Bach, litt engelsk tradisjonelle med Scarborough Fair i spissen og en lengre verson av Vaughan Williams' The Lark Ascending.
Men ingen håpløs fusjon med Jimi Hendrix, ikke noe forsøk på å 'bygge broer' eller leke popifisert kjendis. Her er ingen Bocelli-takter eller raut a la Pavarotti. Dette er en samling som kan rett inn i samlingen til enhver klassisk musikk-elsker.
Nigel Kennedy overrasker. Og her med det absolutt positive og karaktersterke. Seks poeng til pønkeren!
|
