|
Er man kåret til fjorårets pianist av den internasjonale CD-verden,
har en drøss med utmerkelser bak seg og ikke minst står med en
lovende og stor verdenskarriere foran seg, er det likesom ikke
å noe å nøle etter. Det er bare å ta sats og si: Her er jeg! Dette mestrer jeg!
Samtidig med at Leif Ove Andsnes i dag legger ut på sin seks dagers turne fra Harstad til Ålesund
slippes hans siste CD-innspilling.
Denne gangen går han 'veien hjem'. For her er det ikke de letteste
verkene av den største pianisten av dem alle gjennom tidene som
Leif Ove Andsnes har plukket fram. Her går det ikke i de bornerte stykkene for
salongen - i den grad det er mulig å si at Liszt skrev 'lett'
og underholdende for klaver - snarere er det den tyngre delen
av hans klaverlitteratur som Leif Ove Andsnes her framfører. De mest kjente og populære stykkene er holdt utenom.
Fra Liszt' mye spilte samlinger Annees de pelerinage(s) får vi bare høre den stort anlagte Dante-fantasien. Den andre ungarske rapsodien er heller ikke med. Til gjengjeld
får vi tre av de mektige Mephisto-valsene (nr. 1, 2 og 4) og her befinner Karmøy-pianisten seg i det aller
ypperste selskap. De som har hørt fra kjempeserien Pianists of the Century kan ikke unngått å legge merke til at nettopp Mephisto-valsene var yndete verk for de fremste pianistene i forrige århundre.
Og det er kanskje dette selskapet Andsnes sikter mot å tilhøre. Hans popularitet, særlig i Storbritannia,
er nærmest blitt enorm. Og da sier det seg nesten selv at i den
posisjonen han befinner seg i nå må han by sitt publikum på mer
enn forslitte ungarske rapsodier.
Disse 'djevels-valsene var for meg høydepunktene på denne CD'en.
Best av alt: der jeg ventet å høre de ørsmå feilslagene - slik
som hos mestere som Cortot og Svjatoslav Richter - glir fingrene presist og nøyaktig unna som de aldri har gjort
annet enn å være plassert på disse tangentene i noen ørsmå hundredeler.
Det eneste som ikke holdt riktig følge var selve klaveret, synes
jeg å høre. Eller var det avspillingsutstyret mitt på iMac'en
som ikke maktet den mektige utfordringen fra Andsnes og Liszt?
Når man tar for seg Liszt på dette viser er det for å vise at
her er en pianist som har sprunget ut i full blomst, som nå er
klar til å ta de tyngste takene og som mestrer de mest krevende
verkene innen klaverlitteraturen.
Nå er det ingen vits å late som lenger. Småpen Haydn og Schumann
til tross, her får vi klaververkene til den største klavervirtuos
av dem alle gjennom tidene, framført slik vi helst vil ha dem
- med grandeur. Her fyker det skikkelig unna, noen tid til innlevelse
og kontemplasjon skal det ikke gis rom for. Liszt i all sin fantastiske
virtuositet står rett fram for oss.
Vekten på Andsnes' Liszt-tolkninger er lagt på de større verk. Her er det mindre
plass for det søkende, romantiske og drømmende. I stedet skal
klaveret utforskes i all sin velde, med all den virtuositet og
briljans som 1800-tallets store mester kunne få til - han var
i stand til å spille a-moll konserten rett fra bladet da Grieg
i sin ungdom oppsøkte ham for å fa råd og veiledning.
CD'en gir oss noen overraskelser. Foruten at Andsnes ettertrykkelig slår fast at Liszt på sitt mest grandiose er en
naturlig oppgave for ham akkurat nå - to av klaverets største
mestere møtes! - presenterer han oss også for noen av Liszt' mer
ukjente sider. Et slikt verk er Die Zelle in Nonnenwerth: Elegie, et verk fra tiden rundt Annees de pelerinage (1841).
Fra samme periode stammer også Andante lagrimoso, det niende stykket fra Harmonies poètiques et religieuses.
Ellers får vi også høre h-moll balladen.
Leif Ove Andsnes er ikke beskjeden i sitt valg og tolkning av Liszt. Her slås
det stort opp. Han tar sats og er ikke redd for å gyve løs på
selv de største utfordringene. Dristig gjort - men det holder,
i mer enn massevis!
Leif Ove Andsnes er ikke lenger noen lovende ung pianist. Han har lenge vist at
han tilhører det fremste sjiktet og med denne CD'en slår han ettertrykkelig
fast hvor han hører hjemme. Til det har han valgt det rette repertoar.
Denne CD'en er en festopplevelse! |