 |
 |
 |
 |
|
|||
Nordheim for fiolin |
|||
|
|
Det skulle tilsynelatende være fiolinkonserten som var paradenummeret på denne CD-utgivelsen. Men det spørs om ikke den langt tynnere bemannete Duplex er et verk som tar like mye - om ikke mer - av oppmerksomheten. Verket er for fiolin og cello. Det er første gang det foreligger i denne utgaven på CD, opprinnelig er det skrevet for fiolin og bratsj i 1991. Det er et dynamisk verk som tar fatt i deg umiddelbart. Noe uvandt kanskje til Arne Nordheim å være, for her må må lete lenge etter klangflatene og skjønn-elektronikken. Det ti minutter lange verket er blitt betegnet som en eksplosjon og det ligger også i begrepet, for hvile gir det ikke tilhørerens øre. Heftig musikk med raske passasjer, og noen ganger går de to instrumentene opp i hverandre og virker mer som ett uttrykk utad enn direkte samspill. Det roer seg ned ut i annen sats før det "smeller" igjen i tredjesatsen. Det er Peter Herresthal og Øivin Sonstad som ivaretar instrumentpartiene. Fremragende gjort i et verk som vil stå som et av de mest betydningsfulle i Arne Nordheims produksjon overhodet. Partita für Paul er fra 80-tallet og skrevet til en utstilling med bilder av Paul Klee på Høvikodden i sin tid. Derfor bærer de fem satsene også titler som kan assosieres direkte med bildene. I et par satser fanger en båndopptaker opp lyden slik at fiolinisten blir spillende duett med seg selv. Men noe direkte elektronisk verk er dette ikke, selv om vi aner komponistens trang til å utforske det klanglige rommet. Fascinerende er disse egenskapte duettene. Med disse to verkene er det riktig å si at dette er en CD med Arne Nordheim for fiolin. For fiolinkonserten presenteres her i sin andre CD-innspilling på kort tid. Når det foreligger noe nærmest en 'original'innspillling av verket med Oslo-filharmonien og Arve Tellefsen som også urframførte konserten, er det naturlig at man kanskje vil foretrekke den. Men i denne innspillingen hvor Peter Herresthal har skrevet cadenzaen, lyser det av ungdommelig friskhet. De store klangflatene får anledning til å bre seg utover veiledet av fiolinens tone. Slik framstår konserten nesten lyrisk. Derfor er denne innspillingen av fiolinkonserten et svært godt alternativ, ikke minst fordi CD-platen inneholder to andre viktige verk. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
