|
Helt siden Threnos i 1960 med sin tette klustertoner definivit slo fast at her
hadde musikkbildet fått en ny dimensjon, har verden vært oppmereksom
på polakken Krzysztof Penderecki. Han gjorde ikke bare en veritabel
revolusjon der han åpnet opp for et musikkspråk og en bruk av
virkemidler som kom langt utover de formelle regler som Boulez/Stockhausen-generasjonen
satte med sin serielle teknikk. Det var langt mer, dette verket
innebar at her forente man tiden med musikken, Threnos var også et desperat skrik mot atomvåpnenes redsler, en ytring
mot det meningsløse i den nye tid, et slags musikalsk Skrik.
Noe av dette fornmmer vi i den første cellokonserten, som riktignok
ble revidert i 1972, men likevel har noe av fortvilelsen i seg.
Egentlig er konserten transkribert fra en 'violino grande', en
slags mellomting mellom bratsj og fiolin.
Men klangene er her, den fortette stillheten i uttrykket.
Senere har komponisten beveget seg mot et mer avslepet tonebilde.
Han er på langt nær så radikal i tonespråket som i sin ungdom,
man kan nesten snakke om to forskjellige komponister.
Dette merker vi i den andre cellokonsert fra 1981-82. Nå er ikke
toneskaperen lenger modernistisk, snarere romantisk. Mer sangbare
og lyriske partier tar over, men vi har likevel en klar fornemmelse
at komponisten ikke vil helt slippe tak i sitt tidligere tonespråk
og uttrykksmiddel. Konserten dør sakte ut med en slags undring.
Den tredje konserten fra 1983 er egentlig for bratsj men transkribert
for cello.
Den finske celllisten Arto Noras er solist på alle konsertene. Han er levende, vital og ivaretar
godt de momentene av stille nysgjerrighet som ligger i partiturene. |