 |
 |
 |
 |
|
|||
Andre Previn - jazzpianisten |
|||
|
Se også Kulturspeilet: - CD-omtale av A Streetcar named Desire
|
Oslo-filharmoniens kommende sjefsdirigent er også jazzmusiker. Dette beviser han på denne CD'en som er et opptak fra Jazz Standard-klubben i New York i oktober i fjor. Eller for å si det mer direkte: hadde han ikke hatt jazzfot og gleden av å møte coole brødre her oppe i nord, ville han neppe blitt den nye sjefsdirigenten. For historien går jo på at det var nettopp hans glede over å slappe av med jazz-improvisasjon som førte ham inn i Oslo-filharmoniens rekker etter hans besøk i Oslo sist mars. Etter en av prøvene hadde han satt seg ved klaveret og opplevd at flere musikere i det store symfoniorkesteret slutte seg til ham i fri jam. Dermed var det gjort. Han hadde funnet sin første faste jobb på mer enn 10 i år. På denne CD'en slipper han seg løs med musikk slik han elsker. Vi tilføyer: uten et stort symfoniorkester med en besetning på 112 bak seg. Stilen er den coole, klaver med bass - og et entusiastisk publikum bak. Låtene er tradisjonelle, litt Gershwin , litt av ham selv, litt Cole Porter og litt annet, mye standardlåter, ikke for pretensiøst og storslått, men mye spilleglede og et møte med publikum som kler atmosfæren. Andre Previn er først og fremst jazz-musiker. Slik startet han sin karriere, og med denne CD'en viser han også hvor hans hjerte er. Fra jazzen ble det filmmusikk, siden USA's mest navngjetne filmkomponist for noen desennier før han gjorde ny karriere som mesterdirigent og seriøst komponist med operaen En sporvogn til begjær som i disse dager spilles overalt i USA. Han har nå en karriere bak seg på over femti år som jazzutøver. De siste tyve er blitt dempet noe ned da andre forpliktelser har tatt over. Men fortsatt har han grepet. Her er det intimt, uten det for store prangende og utadvendte. Det er ikke kunst-jazz, men spilleglede, fri improvisasjon og et lykkelig møte med publikum vi opplever. Mannen som i sin tid spilte med Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Dizzy Gillespie og Benny Goodman vil fra neste høst ha Oslo som fast arbeidsplass. Med en slik spillefot håper vi at hans energi flyter ut over mer enn et stort symfoniorkester. På denne CD'en kompes han av bassisten David Finck. Det er et gledens møte med en stor musiker. La oss håpe han tar med noe av jazzfoten til Oslo neste høst! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
