 |
 |
 |
 |
|
|||
På lyrisk ferd med Prokofiev |
|||
|
|
Du stilles til velbehag når du hører Prokofiev framført på denne måten. Leila Josefowitz gjør en svært lyrisk og vakker tolkning av hans første fiolinkonsert fra 1917. Det er så fjernt fra de brutale dissonansene i hans tidligere klaverkonserter fra årene før som det omtrent går an å komme. Det er så en nesten fornemmer Prokofiev som en romantisk komponist. Så er da denne konserten fra samme epoke som hans 'Haydn'-symfoni, den klassiske nr. 1. Dette merker vi i denne tolkningen. Vi kunne kanskje hørt mer Prokofiev fra samme sinnstemning i stedet for å bli rykket inn i det nesten søtsentimentale romantiske med Tsjaikovskijs serenade fra 1875. Vel, den står seg. De melankolske dragene i den greier fint å oppveie mot det som lett kunne slå over til klissen pudding. Det er ingen sviske og med Prokofievs lyriske klanger i sinnet, kan vi gjerne si at dette valget ikke er helt bortkastet. Men Tsjaikovskijs største verk er det neppe. I den andre fiolinkonserten er Prokofiev nær annen musikk av ham som er romantisk, filmatisk og utrolig populær: Romeo og Julie. Konserten ble skrevet på midten av 30-tallet omtrent på samme tid som den berømte ballettmusikken oppsto, og her fornemmer vi overgangen fra Tsjaikovskij mer naturlig og organisk. Dette er en utsøkt CD for den som setter pris på fiolinkonserter som stiller bare ørlite mere krav til tilhøreren. At de er lagt i hendene på en svært ung dame og en tilårskommen eldre mann, svekker ikke inntrykket. Både Leila Josefowitz og Charles Dutoit har disse konsertene godt inne og resultatet blir fulltonende og rikt. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
