| Islands Symfoniorkester gjorde en oppsiktsvekkende innspilling av norske klassikere rett før jul. Her kommer de med den finske mesteren Sibelius' mest kjente symfoniske dikt.
Mange vil sikkert spørre, har vi ikke nok av kompetente Sibelius-innspillinger fra før? Jovisst har vi det. Vi har både standard-innspillingene med Gøteborg-symfonikerne og de som er kommet de siste årene fra finnene selv, særlig Lathis Symfoniorkester og Osmo Vänskä.
I så måte representerer ikke islendingenes tolkning noe epokegjørende nytt. De ferdes i et trygt landskap hvor det har gått folk før dem.
Men likevel er det forfriskende å høre Sibelius som dette. La gå da at våre anbefalinger på preferanseinnspillinger klart går til andre, men det er likevel sider ved deres spill som evner å engasjere.
For de framfører Sibelius uten noen som helst ballast fra 'det nordiske'. Her er ingen staute graner i dype skoger og framførelsen blir deretter. Det er heller ingen lissom-påtatthet a la Herbert von Karajan om det ensomme mystiske i Sibelius' musikk. Bildet av de hvite bjørkene mot dypblå himmel manes ikke fram her.
Snarere er det Sibelius rett fram. Og det likte vi.
|
