|
 |
 |
 |
|
|||
Sjostakovitsj |
|||
|
Noen innspillinger av Sjostakovitsj omtalt i Kulturspeilet: -Symfoni nr. 5 (Jansons/ Wienerfilharmonikerne)
|
De to symfoniene som Sjostakovitsj skrev på slutten av 20-tallet etter siin store suksess med den første symfonien har i alle år vært ansett som hans desidert svakeste. Derfor foreligger det lite av innspillinger av dem og de er relativt sjeldne å høre i konsertsalene. Dessuten fikk Sjostakovitsj' kritikere mer enn blod på tann med disse to symfoniene. Det er propagandamusikk, plakatkunst av verste skuffe, her viser komponisten at han er mer opptatt av å følge partiets linje enn å lage god musikk. Symfoniene bærer undertitlene Til oktober og Første mai og i korpartene har vi tekster som ikke akkurat er skjønnpoesi med blomster og bier. Vi vet ikke hva Neeme Järvi har gjort for å feste grepet, men her framstår disse to symfoniene på en langt annen måte enn vi har hørt dem før. V i merker det allerede i de første hurtige partiene av den andre symfonien, det blir intenst, levende og musikken tar faktisk tak i en. Også inngangene til korpartiene i de to symfoniene blir ikke så vanskelig å svelge. Man kunne gjerne ved tidligere innspillinger få den bekreftelsen at denne musikken hadde oppstått fra en overivrig ungdom som var mer interessert i å få fram sin ideologiske musikk enn å servere et symfonisk budskap. Men ikke med disse opptakene. Vel må vi nok ennå innrømme at disse to symfoniene framstår som noe svakere enn Sjostakovitsj' øvrige, men slik Gøteborg Symfoniker framfører dem, går det absolutt an å lytte til dem med godt utbytte og opplevelse til følge. Men ennå gremmes vi over de nesten håpløse korpartiene, kanskje mest fordi vi har hørt så mye annen stor musikk fra denne komponisten når han skildrer revolusjon, kamp, blod og damp. Langt anerledes er det med suiten fra musikken til balletten The Bolt fra 1931. Dette er Sjostakovitsj på sitt mest brilliante. Her hører man en komponist i full utfoldelse som ikke er knuget av direktiver og overiver etter å følge den korrekte linje. Visst kan ballettens innhold gjerne tolkes for den gode sak, å bygge sosialismen, men musikkens kraft frigjør seg totalt. Man frydes over komponistens brå kast, hans byråkrat-dans og tangoer. Innspillingen av de to symfoniene - med den ypperlige ballettmusikken som ekstra bonus - tåler godt å bli karakterisert som det beste som foreligger. Fra før har vi en innspilling med London Philharmonic Orchestra og Bernard Haitink fra 1987, men Gøteborg tar uten tvil kaka. En av grunnene er som sagt grepet til Neeme Järvi. En annen er utvilsomt Gøteborg Symfoniker, og en tredje av grunnene er den vanvittig gode akustikken i Gøteborg Konserthus som gjør innspillingen til en klangmessig nytelse. Her får vi demonstrert nok en gang hvilken betydning akustikken i en orkestersal har. Sånn sett kan denne innspillingen gjerne gå inn i debatten om tilsvarende akustikk i andre og nærliggende konserthus. Og med det samme vi er inne på Oslo-filharmonien. Det er ikke så bort i veggene å sammenlikne de to orkestrene. De er de eneste nordiske symfoniorkestrene som i dag befinner seg i en udiskutabel elitedivisjon internasjonalt. De har også det fellestrekket at de begge har en sjefsdirigent fra Baltikum som har hatt jobben i over tyve år. Få tak i denne CD'en og få dette demonstrert! Har du hørt disse symfoniene før - og kanskje gremmet deg - gir disse innspillingene en behagelig overraskelse. Og for alle andre er dette Sjostakovitsj fra en absolutt sympatisk side. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
