| Sesongpremieren på La bohème
ble i dobbelt forstand en historisk kveld. Det absolutt mest
historiske - og det var det virkelig sus over - hadde ikke noe
med Puccini og hans bohemer å gjøre. Før
forestillingen stilte operasjef Bjørn Simensen seg opp foran
teppet og introduserte en kort filmsekvens fra 1947 med en
konsertframføring av Aïda ledet av Arturo
Toscanini.
Blant de
medvirkende her var Eva Gustafsson. Hun var også
tilstede i salen i Oslo i går - over femti år etter - og
hadde i sitt 85. år tatt turen over fra Los Angeles til Oslo.
Slikt blir det historisk sus av, og for et øyeblikk glemte vi
hvorfor vi var her.
Dernest var det
rolledebut for Elisabeth Norberg-Schulz i rollen som Mimi.
Hvor utrolig det enn høres, hun har gjort CD-innspillinger,
sunget på Metropolitan og La Scala, vært wienernes
yndling i Tryllefløyten, men aldri gjort Puccinis mest
berømte rolle.
Rolledebuten kom i
Oslo og mot ingen ringere enn Tito Beltran som noen i kanskje for begeistrete øyeblikk har utnevnt som den femte tenor.
Akkurat den plassen bør nok forbeholdes andre, og ærlig
talt var skuffelsen ikke til å skjule da vi så og
hørte den puslete lille framtoningen i åpningsscenen av første akt. Han kom seg riktignok etterhvert, og kom til sin rett allerede i elskovsduetten senere i samme akt.
Men
førsteinntrykket setter sine spor, og her var han ikke heldig.
Bare for å ta en liten detalj, å ha en helt og tenor som
er halvannet hode kortere enn sin medsanger Marcello - Gabriel
Suovanen - kan i enkelte øyeblikk kalle på smilet.
Men vi får trøste oss med at store tenorer små av
vekst har gestaltet denne rollen på denne scenen før,
uten at det gjør deres prestasjoner mindre, og da tenker vi
på den ubestridte fjerdetenoren i verden, Roberto
Alagna.
Men dette er
detaljer. For i samspillet med vår norsk-italienske sopran ble
det flott og strålende. Og Elisabeth Norberg-Schulz kom
absolutt mer enn godt ut av sin rolledebut. Sanglig har hun full
kontroll og viser styrke når hun må.
Men der hennes største fortrinn helt opplagt lå, var i hennes sceniske nærvær. Hun spilte med i scenene på en slik måte at det som foregikk på scenen ble mer enn en sanglig prestasjon. Om det var hennes fortjeneste eller ikke, så var det helt åpenbart at medspiller Tito Beltran følte seg behagelig vel i sitt samspill med henne - og man fikk mistanke om at de hadde gjort dette sammen tidligere (noe de selvfølgelig ikke har gjort), for slik satt det og slik fikk de også hevet hverandre.
Særlig
sisteakten ble elektrisk. Dette er en vanskelig rolle og vanskelig
posisjon: å ligge døende i en seng og bli svakere og
svakere setter sine krav til en sanger. Dette mestret hun fabelaktig
godt. Hun bandt denne scenen sammen slik at vi ble tatt med på
dramaet.
Den Norske Operas
versjon av La bohème har en styrke: i løpet av de siste sesongene er det bygget opp et lag av medbohemer rundt Rodolpho som absolutt bidrar til å heve kvaliteten på forestillingen. Riktignok noe forandret fra forestilling til forestilling, nye kommer til, og man skifter bohemrolle, men grunnstammen er i behold.
Det så man
så absolutt i går. Og det var kanskje derfor Tito
Beltran virket så puslete i åpningsscenen, de andre medspillerne tar fullstendig luven av verdensstjernene! Slikt har vi sett før, og det er ingen forkleinelse for Tito Beltran
å havne i et slikt lag. Roberto Alagna har opplevd det
samme på denne scenen.
Ta med i tillegg
at årets versjon hadde mer sprut, fart og humør enn vi
har opplevd tidligere. Mye skyldes dette Olaf Henzolds
musikalske ledelse. Han hadde satt opp tempoet fra start av, og dette
hadde forestillingen absolutt godt av.
Denne versjonen
runder snart sine førti år. Scenebildet fungerer, men
det er kanskje noe forslitt? Sine år til tross, det er en
produksjon som fungerer. Så hvorfor bytte den ut?
|
