Nå er det tredve år siden sist den ble spilt på Operaen, første gang på Den Norske Opera i 1968.

Lehar skrev en rekke operetter. Dette er en historie som de fleste kjenner med operetteingredienser - forelskelser, bedrag og lurerier og en bakengforliggende hensikt. Operaen har valgt en ny oppsetning med først Ronald Rørvik og senere Toralv Maurstad som påtok seg oppdraget på kort varsel. Dette i nært samarbeid med koreografen Stuart Hopps.

Den kjente enken Hannah Glawari - Iziar Martinez Galdos - fra landet Pontevedro har kommet til Paris og ryktene går om at hun er giftelysten og ambassadøren er fast besluttet på at hun må gifte seg med en landsmann slik at alle hennes penger forblir i landet. Derfor rekrutteres den sjarmerende kvinnebedårer grev Danilo - Kjell Magnus Sandve. Ambassadøren invitererer til en grandios fest hvor bekjentskapet kan gjøres. Problemet er bare at Glawari og Danilo har vært forelsket tidligere men hun ble ikke godtatt. Så følger forviklinger og pussige episoder i raskt tempo.

Rollene blir gjennomgående sunget og formidlet på en engasjert måte. Iziar Martinez Galdos synger utmerket og stemmen gir dette stoffet fylde. Hun er sikker men i noen av talepartiene blir det noe stivt. Kjell Magnus Sandve har rent sanglig dette stoffet inne og behersker deler av det skuespillermessige men mangler ennå litt på det elegante verdensvandte.

Eli Kristin Hovedsveen Hagen som Valencienne gjør med denne rollen sin debut på Den Norske Opera og det gjør hun med sikkerhet både sanglig og dansemessig. Hun utfolder seg på en selvfølgelig måte. Thomas Ruud som er forelsket i Valencienne utvikler i løpet av forestillingen en sikker fremføring men er fortsatt litt tilbakeholden i det spillemessige.

John Kristians Alsakers scenografi gir en tradisjonell ramme rundt forestillingen. Her er det dyprøde draperier, glødende gull-tapeter og svungne trapper som gir fin anledning til bevegelse, grupperinger og koreografi.

Personlig har jeg sett mange versjoner av Den glade enke og forventet ved en nyoppsetning nå større dristighet i uttrykket. Jeg får i hovedsak en opplevelse av å ha sett dette før til tross for godt ensenblespill og spilleglede.