|
Det er herlig å oppleve teater som dette, uten gimmick og hip-hop.
Her er intet overfladisk, ingen effekter, intet som frir til det
lettfattelige i øyeblikksopplevelser.
Anna Karenina på Det Norske Teatret frir ikke til det utadvendte. Stykket er
en dramatisering av et av Tolstojs fremste verker. To veldige
bøker er redusert til litt over to timers spilletid, og det er
den eneste innvendingen en kan ha mot denne oppsetningen. Totalt
sett er det en befrielse å oppleve slikt teater.
Tolstoj er en absolutt tungvekter, han er Russlands fremste forfatter
og man nærmer seg ikke dette stoffet med en overfladisk holdning.
Boka kan leses på mange måter. Som et forsvar for de moralske
normene ved at driftene ikke tar overhånd og som et angrep mot
det overfadiske og 'lev-livet' holdningen. I dette stoffet fletter
han også inn sitt eget syn på det enkle liv, at det er arbeidet
med jorda som gjør mennesket edelt og stort og man kan også lese
den som et forsvar for det enkle praktiske levesettet og som et
angrep på de 'moderne' vest-europeiske holdningene.
Men først og fremst er det en dyp og ekte skildring av en kvinneskikkelse.
Han stiller seg ikke fordømmende overfor henne som lot livet bestemme
for seg. Snarere framstiller han hovedpersonen med sympati og
medfølelse og det er typisk for handlingen at han lar 'seg selv'
i skikkelse av Konstantin Levin nærme seg henne følelsesmessig
mot slutten. Her kommer forfatterens stemme bokstavelig talt fram.
Mot slutten viser han også sin forakt for de moralske normene
og de borgerlige skikkene.
Å sammenfatte alt dette i en enkel oppsetning er ikke gitt uten
videre. Men det bærer. Denne oppsetningen er enkel i formen, her
er ingen rungende sceneskift som bryter handlingen, til og med
lydkulissene er holdt på et behagelig nivå i Egil Monn-Iversens melankolske musikk for stryker-trio. De mange scenene og skiftene
i handlingen er løst gjennnom bruk av lyset hvor en raskt hopper
fra den ene scenen til den andre der toget og reisen spiller en
viktig rolle i handlingen.
Først og fremst er dette en forestilling som holdes oppe av sterke
karakterer. I hovedrollen finner vi Gjertrud Jynge som makter å bære fram denne kvinneskikkelsen på en fin måte.
Selv om stoffet kan invitere til det holder hun seg langt unna
det melodramatiske og har en fin veksling i å balansere de forskjellige
fasettene i handlingen.
Hun er varm og nær. Vi tror på henne og kommer inn på henne, uten
at hun faller for bruken av teatrale effekter. Hun får fint fram
dilemmaet som sliter henne, skal hun ta hensyn til seg selv eller
ofre resten av livet av hensyn til det barnet hun allerede har?
Til slutt rir galskapen henne.
Rundt henne er det et stort galleri av personer som alle utmerker
seg ved rent karakterspill. Kanskje er Erland Bakker litt for elegant og flott som Vronskij, men det er også hva denne
skikkelsen inviterer til. Lasse Kolsrud er forfatterens stemme som glimtvis går ut av sin rolle i handlingen
og blir belærende overfor publikum i sitt syn på det enkle arbeidet
med jorda. Ståle Bjørnhaug representerer moralen og autoriteten, imponerende og stram i
all sin rankhet, men også avskyelig i enkelte sekvenser. Jon Eivind Gullord er Annas bror og representanten for det uforpliktende 'la-leve'
livet.
Ikke et svakt punkt noe sted. Forestillingen er styrket ved bruk
av enkel koreografi som fletter seg inn i handlingen uten å bli
for prangende eller utagerende. Otto Homlung har hatt en lykkelig hånd med denne oppsetningen.
Det er som sagt befriende å oppleve teater som dette, totalt rensket
for unødvendige og teatrale effekter. Særlig i tider som dette
er det deilig å oppleve at teater ikke dreier seg om å underholde,
men å ta tak i deg, få det til å vibrere i mellomgulvet.
En stor oppsetning og flott teater! |
