|
 |
 |
 |
|
|||
Tiden er vårt hjem |
|||
|
|
Andre forestilling i Det Norske Teatrets mini-Norén festival er Tiden er vårt hjem som de selv satte opp for noen år tilbake. Dette gjestespillet kommer fra Teater Ibsen i Skien. Lars Norén skrev det i begynnelsen av 90-årene og plasserer det i tid i 1991. Handlingsrammen er lagt til et sommersted ved kysten hvor det utflyttede søskenparet Anna og Jakob - Janny Hoff Brekke og Morten Borgersen - kommer tilbake etter at de har skapt seg hver sin karriere i Stockholm for mange år siden. De har hatt tradisjon på å komme tilbake hver sommer og holde kontakten med venner som de vokste opp med. Dette er folk midt i livet, noen med voksne barn, som har gjort ulike valg og etablert seg ut fra ulike mål. Stykket har ti roller uten typiske hovedroller men Anna er en sentral figur. Hun kommer med sin samboer gjennom ti år. Forholdet er komplisert og slitt. Han er arbeidsløs, noe som også forårsaker følelsesmessige vanskeligheter. Tradisjonelt er det fest når hun kommer, vennene samles og det oppdateres i forhold til det passerte året. Men nå er det skjedd mye. Hennes far er død, noe som har forårsaket brudd med broren på bakgrunn av at hun har arvet sommerstedet/barndomhjemmet, og dette går hardt inn på henne fordi hun og broren alltid har hatt et sterkt og nært forhold. I løpet av forestillingen avdekkes de ulike personenes tildels ytterst traumatiske og kompliserte liv i konfrontasjoner og samtaler. De to første aktene er i tillegg til det seriøse hovedinnholdet spekket med sarkastiske og kjappe bemerkninger, svart humor og ironi. Og dette mestrer i hovedsak skuespillerne. Siste akt derimot hvor dramatikken skrus til og avsløringer og blottleggelser kommer tydelig frem, blir det i sekvenser problematisk å beholde en bærende nerve og gi personene karakter og liv. Det blir av og til karrikaturer og klisjeer. Dette beror mye på Noréns tekst. Han kaster inn dynger med problematikk som redsel for å bli gammel, sorg over ikke å få barn, alkoholisme, galskap, homofili, ubesvart kjærlighet, skilsmisse, separasjon og maktkamp på maktkamp. Det som gjør at dette brister er at Norén ikke begrenser seg. Han skal ha med alt i et stykke og det å skape realitet ut av dette punkterer han dels i sin egen tekst. |
||
Grete Nordtømme