|
 |
 |
 |
|
|||
Skjærgårdsflørt |
|||
|
Alle fotos: Leif Gabrielsen |
Skjærgårdflørt er opprinnelig et svensk stykke skrevet i 20-, 30-årene hvor den kjente evergreen Dansen på måkeskjær forekommer. Og denne er også beholdt i denne oppsetningen i tillegg til tre andre sanger fra Wahlbergs hånd. Stykket er bearbeidet til norske forhold og Sven Gundersen og Stig Nilsson har skrevet en rekke sanger. Teaterstykket fremtrer som et syngespill med ialt 18 sanger. Stykket foregår på grisefarmen til Augusta - Jorunn Kjellsby - og Østermann - Jon Eikemo - og deres sønn Erik - Erik-André Hvidsten. På gården bor også tjenestejenta Kathrina - Britt Langlie og drengen Karl-Anton - Harald Heide-Steen jr. Gården stelles i stand til sommergjesten, byfrøkenen Lilly - Gjertud Jynge. Dette er en forestilling hvor regien ikke nekter seg noe. Klisjeene står i kø. Fordommene by og land storblomstrer, og karakterene er tegnet med bred pensel med sterke innslag av ren frydefull karrikatur. Personlig får jeg assosiasjoner til en gammel tegneserie som het Bustenskjold og dens særpreget figurer, spesielt de heftige kranglene mellom Augusta og Østermann med bitende skjellsord og kjappe, frekke, humoristiske og tildels poengterte replikker. Augusta bakser med en drikkfeldig ektefelle og prøver å få sønnen rikt gift, mens Østermann er opptatt av å gjemme brennevinsflasker og lure seg unna og få sønner gift med datteren av en gammel sjømannsvenn. Jorunn Kjellby og Jon Eikemo tar disse karakterene helt ut og kjemper med stor innsatsvilje i ekteskapsslaget, Kjellsby med en underliggende desperasjon og Eikemo med en utholdende lunhet. Kathrina som er en uhyre romantisk kvinne og stormforelsket i drengen, prøver på alle måter å lokke han til seg, forer han med kjærlighetsmagasiner og håper det smitter over på han. Britt Langlie formidler denne kvinnen med stor energi, variert følelsesmessig spill og varme og sårhet. Harald Heide-Steen jr. som den trege drengen i sine opplesingssekvenser av romantiske romaner blir fort masete og utværende, men noen gode poenger forekommer. Inn i dette styret entrer Gjertud Jynge som byfrøkna. Feiende, kokett, flørtende og innsmigrende på Bergens-dialekt fordreier han hodet på alle mennene, spesielt Erik. Og så settes det hele i gang. Nils Sletta er innbegrepet av en skjærgårdsfisker og scenen med han og Eikemo med skåling, mann-til-mann samtale og sprelsk dans er et høydepunkt. Wayne McKnight har regissert og koreografert de to danserne - Kristoffer Jahre Torgersebn og Charlotte Våset - som medvirker i sine stumme og mimete roller, noe de gjennomfører med penst, letthet og innlevelse. Det var stemningsskapende og trivelig med trekkspillmusikk av Lena Rist-Larsen. Hun introduserte også enkelte scener med solospill med spilleglede og pondus. På kostymefeltet var det bunadsvarianter og metervis med lyse fletter og svingende småblomstrete kjoler. Huset førte seg som om det var levende, lukket seg, åpnet seg, snudde seg og løp etter folk, frydefull scenografi! Forestillingen som helhet er noe ujevn. Enkelte scener blir noe tamme, andre vel masete, men som helhet er det mye å le av. |
||
