|
 |
 |
 |
|
|||
Vakkert |
|||
|
|
Vakkert er Jon Fosses siste dramatiske verk. Tidligere arbeider har gjort ham kjent på mange teaterscener i Europa hvor han stadig spilles og har vekket interesse og høstet stor anerkjennelse. Stykket åpner med dempet akkustisk gitarspill som Knut Reiersrud er ansvarlig for. Musikken gir assosiasjoner til den amerikanske gitaristen Ry Cooder. På Kari Gravklevs enkle stiliserte kuliss er projisert et åpningsbilde av bølger i bevegelse. Heidi Gjermundsen som den unge jenta og Morten Espeland som gutten tar oss inn i stykkets handling med en tekst som viser at de er gamle barndomsvenner som har truffet hverabdre når hun har kommet på ferie på dette lille stedet ved fjorden under fjellene. Her har hennes far vokst opp og her bor fortsatt hennes bestemor. Møtet er litt genert med keitete tilnærming men de viser klart at de er tiltrukket av hverandre. Spesielt Heidi Gjermundsen klarer gjennom størstedelen av stykket å formidle den ofte repeterende teksten til Jon Fosse på en slik måte at skikkelsen også er levende. Enkelte sekvenser er gitt med både varme og humor. Morten Espeland er noe mer tilbakeholden i uttrykket men de står godt til hverandre. Møtet mellom hennes far - Svein Roger Carlsen - og barndomsvennen - Reidar Sørensen - har elementer av både vemodige og tilbakeskuende glimt samt dette vanskelige å tilnærme seg en person man har vært så nær i så mange år men nesten ikke hatt kontakt med på 10-15 år. Det blir springende og overfladisk, uttalelser repeteres uten oppriktighet og følelse - fraser, fraser. I dette entrer Hildegun Riise som Svein Roger Carlsens hustru. Og så utvikles ugjenkallelig et stille drama. Hildegun Riise formidler denne kvinnens tilnærming til Reidar Sørensen på en flertydig måte som sistnevnte med sin kompliserte personlige historie har vanskeligheter med å forholde seg til. Det er mye undertekst i dette stoffet som i hovedsak kommer frem på diskret og balansert måte. Ragnhild Hilt som bestemoren må være en ønskeperson for Jon Fosses tekst. Hun har et indre vemod og varme som finnyansert viser denne kvinnens personlighet. En sjelden rolleprestasjon! De som kjenner Jon Fosses tidligere stykker vil oppleve at dette er noe anerledes selv om hans hovedgrep fortsatt benyttes. I denne teksten er det endel situasjoner og replikker som er kvikke, morsomme og underfundige. |
||
Grete Nordtømme