 |
 |
 |
 |
|
|||
Wienerwald |
|||
|
|
Den ungarsk-østerriske forfatteren Ödön von Horváth (1901-1938) skrev en rekke teaterstykker av ulike karakter, alle samfunnskristiske og politisk engasjerte, aktuelle i datidens omskiftende politiske situasjon i Tyskland og Østerrike. Dette stykket stammer fra 1931, og ble oppført i Berlin med umiddelbar suksess. Det presenterer oss for et utvalg personer i Wien hvor dukkehandleren Zauberkönig - Sverre Bentzen - og hans datter Marianne - Gjertrud Jynge - er sentrale gjennomgangsfigurer. Hun skal forloves med slakteren Oskar - Jan Grønli - etter at hans sørgeår i forbindelse med hans mors død er over. Parallelt introduseres vi til den modne kvinnen Valerie - Jorunn Kjellsby - som driver en tobakksforretning og har et forhold til den unge Alfred - Lasse Kolsrud. Forestillingen viser i korte riss handlingsmettede scener hvor personene tegnes og gies bærende karaktertrekk. I første del beveger vi oss mellom en gatestubb i Wien og i skogen utenfor Wien samt i Alfreds barndomshjem på landet. Denne delen er spekket av situasjoner som viser relasjonene mellom disse menneskene, deres forhåpninger, drømmer og underliggende beveggrunner. I dette kommer både det ironiske og det humoristiske frem som avdekker de flerfasetterte personlighetene. Spillestilen er dels stilisert neddempet, dels kvikt lystig lekent med burleske og friske partier. I feststemning i Wienerskogen feires de unges forlovelse i opprømt stemning med en meget fornøyd far og forlovede mens Marianne er mere betenkt. Hun nærer en gryende interesse for Alfred som nå er alene etter bruddet med Valerie. Dette utvikler seg til et sterkt kjærlighetsmøte som blir avslørt av faren. Dermed brytes forlovelsen og det opprøret Marianne gjennomfører i troen på kjærligheten blir fatalt. I andre del er situasjonen dramatisk endret. Etter at Marianne og Alferd er blitt foreldre bryter forholdet sammen. Barnet blir plassert på landet hos Alfreds mor og bestemor og Marianne prøver å skaffe arbeid fordi hennes far har fullstendig slått hånden av henne. I denne delen snur forestillingen totalt. Nå presenteres vi for den ytterst brutale virkeligheten hvor rå egennytte og det å holde fasaden blir avgjørende for personenes handlinger. Det medfører de mest nedrige groteske følger. Egoismen råder, personene utleveres og avdekkes i sin smålighet. Svart humor gjennomsyrer deler av disse partiene som aksellerer mot slutten av stykket som har visse anstrøk av forsoning men med en underliggende vond føring. Den ungarske instruktøren Tamas Asher som har jobbet med teater og opera har også satt opp dette stykket et par ganger tidligere, viser her sitt dyktige driv i ensembleinnstuderingen. Skuespillerne står i sine karakterer med kraft, bare med få unntak underveis. Spesielt Jorunn Kjellsby gjør en fremragende fremstilling som ga fin respons hos publikum. Forestillingen har fått en helhet med dramatisk klo som treffer og som mestrer å formidle dette stoffet med spennet fra ironisk humor til dødelig alvor. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
