|
Det knitrer under løpeskoene av kulda og den skarpe blandingen
av is og snø. Noen ender vralter rundt ute på snøflaten. Pusten
går. Det er vinter, kaldt - og vi er på løpetur midt i Helsinki
sentrum, rundt Töölöö-vannet.
Faktisk startet vi i Mannerheimgaten rett ved Svenska Teatern og tok av ved statuen av generalen der han nå står på sokkel rett overfor Riksdagen men i skyggen av det nye samtidskunstmuseet, Kiasma. Så en langstrekk langs parkstien mot Finlandia-hallen og forbi det nye operahuset som troner ved enden av vannet.
I løpet av få minutter har vi passert tre av de mest markante kulturinstitusjonene i hele Norden. Nasjonaloperaen er det fremste og mest iøynefallende, uten tvil et av de flotteste operahus i verden der det troner med sin blanding av funksjonalisme og finsk design omtrent så midt i byen det går an å komme. Men ennå mer midt i byen - rundt operabygget - er det park og vann. Så langt fra trafikkmaskiner - som i Gøteborg, og som det kommer til å bli i Bjørvika - det nesten går an å komme.
For man merker ikke trafikken fra krysset rett ved siden av der de små trikkene kommer omtrent annethvert minutt. Operaen er beskyttet av små voller og har front mot det idylliske Töölöö-vannet og parken rundt det.
Vi koser oss på løpeturen rundt vannet. På den andre siden ligger noen staselige gamle trebygninger som pirrer nysgjerrigheten, de likner kulisser på et Tsjekov-stykke. Den russiske påvirkningen i arkitektur og byggestil er tydelig i Helsinki.
Så tilbake igjen, mot jernbanestasjonen, hotellet og en varm dusj. Vi har i løpet av 25-30 minutter passert i høyden to-tre lyskryss og har knapt hatt følelsen av å være i sentrum av en storby i det hele tatt.
Kultur-Helsinki
Dette er kultur-Helsinki i et nøtteskall. En blir ikke uvirksom hvis en er ute etter opplevelser i denne byen. Her ligger tilbudene så å si på rekke og rad.
Så midt i byen det går an å komme.
Nasjonaloperaen
Det er ikke for ingenting at finnene markerer seg så sterkt på kulturens område. Det satses bevisst - og stort. Nasjonaloperaen ble bygget midt under den verste krisa Finland befant seg i i nyere tid, med en arbeidsledighet som på et tidspunkt var Europas største. Gamle Sovjet hadde gått i oppløsing og ringvirkningene av dette gjorde kraftige utslag på finsk økonomi.
Men dette er et folk med sisu. Man klager ikke, det sutres heller ikke som det store nabofolket i vest, her biter man tennene sammen, knytter nevene og får det til.
Som en fugl Fønix reiste det seg et bygg så å si vegg i vegg med Finlandia-hallen, Helsinkis konserthus. Det var imponerende proporsjoner over det.
Holdt nesten til mål
Det holdt nesten til mål. For det politiske presset mot byggingen av operahuset i slike krisetider var stort. Hvorfor kunne man ikke nøye seg med å spille opera i det gamle Alexander-teateret, som riktignok var fra 1820-tallet og ikke hadde mer enn 4-500 plasser, men likevel?
Svaret var at det sømmet seg ikke for et nasjonalensemble som feiret store triumfer på gjestespill i Metropolitan i New York og Covent Garden i London med finske og nyskrevne operaer å komme hjem til slike kummerlige forhold. Til og med bikkjeeiernes klaging på at luftearealene til deres kjæledyr nå ble brukt til opera, hjalp ikke.
Men noe innvirkning fikk protestene likevel. For å kutte kostnadene bestemte politikerne seg for ikke å grave så dypt í grunnen.
Det var som å pisse i buksa for å holde på varmen. For dermed forsvant mulighetene for å kjøre kveldens dekorasjoner i sin helhet ned til lagring i kjelleren, opp med prøvedekorasjoner og så raskt tilbake igjen til kveldens forestillling. I stedet måtte man rigge ned kulissene, og pelle dem fra hverandre bit for bit. Slikt tar tid, betinger mange ansatte og koster penger. Attpåtil måtte operaen leie lokaler ute på byen og ansette eget transportlag med lastebil.
En dyr lærdom ble det - og visse folk her hjemme bør de nærmeste årene studere dette fenomenet nærmere. For vi kommer sikkert opp i samme problemstilling.
Praktbygg
Men et praktbygg er det. Utearealene og beliggenheten er imponerende - man har til og med fått plass til en bitte liten gresk amfiscene i stein rett ved siden av - og innvendig er det stort, STORT!
Finsk design er markant. Her er det ikke trangt om plassen. Man får god anledning til en spasertur inne i pausen, hvis man ikke foretrekker de idyllliske utearealene.
Kvaliteten på musiklivet
For det er kvaliteten på finsk musikkliv som har frambrakt dette vidunderet. Ta en titt rundt på repetoarlistene til verdens fremste operahus - og det går i finske diftonger hvor en snur og vender seg. Navn som Matti Salminen og Karita Mattila er i den desiderte toppen som sangere.
Så har vi dirigentene, mange av "ungdommene" - som Saraste, Mikko Franck og Esa-Pekke Salonen gjør nå internasjonal karriere. Men vi bør også nevne "de gamle": Leif Segerstam, Paavo Berglund, Sakari Oramo, Osmo Vänskä.
Vi stopper ikke her. For toneskaperne etter Sibelius er av de fremste verdensnavn i dag. Fra han som Sibelius tok seg av på sine eldre dager, ga stipend og sørget for skikkelig utdannelse, Einojuhani Rautavaara, til dagens virkelig nyskapende som Magnus Lindberg og Kaija Saariaho. Eller Kokkonen og Sallinen, ja da har man finsk musikkliv i et nøtteskall. Og noen av verdens fremste komponister på et brett.
Fra før har musikklivet hatt sin hjemmebase i Finlandia-hallen. Nå har det kommet et operahus et drøytt steinkast unna. De fremste dirigentene har tjenestegjort lengre eller kortere tid i operaen. Leif Segerstam er hjemmevant her.
Det er dette som gjør at finsk musikkliv står i en så unik stilling i verden i dag. En nasjon ikke større enn Norge, plassert geografisk ennå fjernere unna - men likevel så sentral i verdens musikkliv. Besøk en hvilken som helst butikk for klassiske CD'er i USA eller Storbritannia og spør etter Rautavaara og du vil kanskje oppleve at han er mer etterspurt enn Grieg.
Og det ligger grunner til at Esa-Pekka Salonen ble hentet til USA og Los Angeles - og en stund var sterkt ettertraktet som Mariss Jansons' etterfølger i Oslo-filharmonien - og Sakari Oramo til Birmingham som Simon Rattles etterfølger.
Kiasma-museet
Men det er ikke bare musikklivet. Finsk design er navngjeten for sin form og struktur, rene flater, enkelhet.
For ikke så lenge siden reise det nye samtidskunstmuseet, Kiasma, seg midt i sentrum. Selve krigshelten, general Mannerheim, druknet i samtidskunsten der han sto på sin sokkel rett overfor Riksdagen. Protestene kom selvfølgelig, men mange kunne tolke dette symbolsk: Mannerheim var også de 'hvite's general under borgerkrigen.
Museet er bygget opp i flere etasjer slik at man både kan ha separate ustillinger og binde en stor utstilling sammen med flere temaer.
For tiden pågår en stor utstilling om nordisk samtidskunst.
Teater
En minimalistisk og original Peer Gynt-oppsetning vakte i sin tid så stor oppmerksomhet at den ble hentet til Oslo og Ibsen-festivalen.
Svenska Teatern kan by på forestillinger som er lett tilgjengelige språklig for oss nordmenn. For et par sesonger siden ble Lulu framført, iscenesatt av Hilda Helwig som også har gjort mange oppsetninger i Norge.
Helsinki - festivalen
I august-september har den finske hovedstaden sin egen musikkfestival. Det sier seg selv at hovedstaden Helsinki også måtte ha sin festival etter at Savolinna og Kuhmo har hatt fokus som noen av verdens ledende festivaler når det gjelder opera og kammermusikk.
Et eget festivaltelt reises. Her finner det sted musikk med blandet innhold, jazz, etnisk er blant de som skal spille. Mye av begivenhetene finner sted her. Ballettforestillinger finner sted i det nye operahuset og andre steder.
I år finner festivalen sted fra 22. august og omfatter klassisk musikk, jazz, teater og dans og bildekunst foruten åpne arrangementer i byen.
Festivalen åpner med Radiosymfoniorkesteret som spiller Sibelius under Sakari Oramo. Dagen etter kommer Festivalorkesteret med pianisten Ollie Mustonen som dirigent og komponist.
Esa-Pekka Salonen vil dirigerer Marinskijteaterets orkester i egne verk 26.8. Alexander Toradze er solist i Tsjaikovskijs første klaverkonsert.
Den internasjonale sopranen Soile Isokoski gir konsert 27.8. mens Thomas Quasthoff og András Schiff framfører Schubert 28.8.
Paavo Berglund dirigerer Radiosymfoniorkesteret 5.8. Olli Mustonen er solist i Brahms' første klaverkonsert.
Jevgenij Grisjkovets som kalles Russands Woody Allen framfører to av sine enmannsshow.
Noe for enhver smak. En slipper å kjede seg i Helsinki i sensommerukene, og resten av året er byen en virkelig Metropol når det gjelder kulturopplevelser!
|
