 |
|
|
|||
| Paris 1968 | |||
|
Regissøren Bernardo Bertolucci har en lang historie bak seg som filmskaper og dette er hans siste film. Vi er i 1968 i Paris og studentene har i lengre tid markert seg i ulike sammenhenger med demonstrasjoner av forskjellig art.
Den unge amerikanske studenten Matthew har slått seg ned i Paris for å unngå og bli sendt til krigen i Vietnam. Han er filmentusiast på sin hals og blir i en demonstrasjon kjent med et fransk tvillingpar, Theo og Isabelle, og blir raskt introdusert i deres familie. Da deres foreldre drar bort for en tid installeres han også i den store gammeldags innredete leiligheten. Ungdommene går på café, filmklubbmøter og spesielt Theo begynner etterhvert å engasjere seg sterkere politisk. De deltar etterhvert i sterkere grad i politiske demonstrasjoner. Paralellt nærmer ungdommene seg hverandre rent fysisk. Tvillingene har et erotisk forhold hvor Matthew først engasjerer seg i Isabelle og dette videreutvikler seg til seksuell eksperimentering og lek, utprøving og dominanseutfordring alle tre i mellom, noe som fører til at de lukker seg inne i sin egen verden. Barrikader bygges på gatene, studenter og politi slåss, biler settes i brann og universitetet på Sorbonne blir okkupert. Streiker griper om seg på flere av de største industriarbeidsplassene. Situasjonen tilspisser seg og når etterhvert også inn i ungdommens isolerte tilværelse, noe som får ytterst dramatiske følger. Dette er en film som er to timer lang og i perioder blir det vel mye dveling ved deler av det erotiske spillet som i perioder blir forsert og mister nerve. Bertolucci har, ser det ut til, forelsket seg sterkt i sitt eget tema og mestrer ikke nødvendig innstramming og stringens. Deler av dette blir derfor utflytende. Men for de som har vært i Paris får byen sitt så lenge den står i fokus. Sekstitalls-miljøet blir i enkelte sekvenser vel teatralsk og oppstilt markert, mens andre er oppfinnsomme, frekke og ironiske. Skuespillerprestasjonene er litt skiftende. En del av de sensuelle utfordringene blir overtydelige og mister subtilitet mens i andre sekvenser når Bertolucci er på sitt beste som instruktør blir det frekt, friskt og utfordrende. |
||
| Grete Nordtømme kulturspeilet@pluto.no |
|||
