|
 |
 |
 |
|
|||
Tartuffe |
|||
|
Se også Kulturspeilets oppslag: Foran Tartuffe
|
Vi skulle så gjerne ha sagt: nå lyktes det! Endelig har Nationaltheatret fått full klaff med sin nye oppsetning. Dessverre gjør vi ikke det. Det er mye bra å si om denne oppsetningen. Svært mye bra. Først og fremst det glitrende spillet til Sverre Anker Ousdal i rollen som Orgon, men også Endride Eidsvoll, Anne Krigsvoll og Laila Goody og andre. Rut Tellefsen raser inn som en furie i åpningsscenen. Herlig! Det setter tempo i en stram oppsetning som i store deler engasjerer. Dessuten glimter Per Chr. Ellefsen til i en morson karrikatur i rollen som rettsbetjent. Men dessverre viser svakhetene seg tidlig i forestillingen. Det blir for ujevnt. Flere av rollene er besatt på en slik måte at vi undres på om det har vært den rette kommunikasjonen mellom skuespillerne og instruktøren, ungarske Gábor Zsámbéki. Det blir altfor åpenbart når Sverre Anker Ousdal entrer scenen. Han er eminent og har salen i sin fulle hånd. Plutselig engasjerer stykket igjen etter at det har beveget seg farlig nær det uinteressante i et par scener. Vi undres: har ikke teateret ungdom som kan besette viktige roller? Eller er det gal rollefordeling? Noe må være galt, det blir åpenbart inntil det pinlige når spillet igjen overlates til Sverre Anker Ousdal og andre garvete skuespillere. Her blir gapet rett og slett for stort. En undres også på om landets hovedscene ikke lenger er attraktivt for unge skuespillere. Finner det sted en flukt, er det noen som forlater det synkende skipet? Er det mer lokkende med reklame og fjolseri i disse Big Brother-tidene? Gábor Zsámbéki er ingen hvem-som-helst i teatersammenheng. For tiden er han president i den europeiske teaterunionen, men formelle verv kan selvsagt ikke garantere en bra oppsetning. Han har valgt å innføre alvoret på slutten av stykket. Dette likte vi. Scenen fryses, men hvorfor spille Goreckis musikk fra Auschwitz-symfonien? Det blir altfor overtydelig hvis man skal antyde at vår snillisme i forhold til typer som Tartuffe fører til konsentrasjonsleire, massedrap, nazisme og det som verre er. Greitt nok med Strawinskijs comedia-dell-arte musikk til Pulcinella som stykket starter burlesk med. Her får man antydet både stemning og miljø. Men den ungarske visesangen vi ble utsatt for, må bare vekke assosiasjoner og stemninger hos instruktøren og neppe hos publikum. Tartuffe er et svært sterkt og direkte stykke. Hadde en dramatiker skrevet tilvarende i dag hadde det blitt møtt med ramaskrik hos homofobe norske biskoper og i Valgerd-kretser. Stadig vekk minnes vi om teaterets farlige kraft, senest i vinter i Sogn og Fjordane. Det er ikke merkelig at Tartuffe ble forbudt etter urpremieren i 1664. Det temmelig direkte angrepet på religiøse hyklerske kretser ble for voldsomt, og det tok flere år før den franske kongen tillot stykket å bli spilt igjen. Dette avspeiler Molière i teksten. Men vi syntes at siste scenen om kongens storhet, at han ser alt og gjennomskuer alt hykleri, er for direkte og avspeiler stykkets historie og bakgrunn for mye. Det er selvfølgelig enhver dramatikers rett til å forsvare seg gjennom det skrevne ord men i en oppsetning over 300 år etter burde man se det anerledes. I dag skriker man ikke etter kongens uendelige storhet og vidsyn. Men det er et regigrep i avslutningsscenen som fascinerer. Kongens sendebud som egentlig var der for å arrestere Tartuffe begynner å fleipe og dulte med arrestanten og Tartuffes tjener, Finn Schau, kommer inn og dirigerer ordløst resten av spillet, også applausen. Var det for å antyde at det er ikke så enkelt bare å arrestere sjarlatanen og hykleren? For å si at skinnhelligheten og de forbryterske elementene vil fortsatt være der selv om man setter en av dem i buret? Litt av svaret gir Gábor Zsámbéki i programmet: 'Det er Orgon-skikkelsene som gjør det mulig for tartuffene å vinne fram'. Politiske bevegelser og partier som gir forenklete svar på alle slags spørsmål, vinner innflytelse nettopp på grunn av slike skikkelser som Orgon. Molière har valgt å personifisere geistligheten i sin krasse kritikk av hyklerne. Den karakteristikken står seg den i dag. Men stykket har, som Zsámbéki antyder, et perspektiv langt utover dette. Han mener at politiske opportunister og populister, og de er det heller ikke vanskelig å sette navn på både i Ungarn og Norge, rammes av Molières tekst. Sånn sett sier stykket noe om menneskelige egenskaper som har gyldighet gjennom århundrene. Ikke en oppsetning med hundre prosent klaff. Det spriker og er partier hvor det ikke løfter seg. Ujevnhetene og kontrastene blir for store. Men å få med seg Sverre Anker Ousdal burde man unne seg. Hans spill er glitrende og stort! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
