 |
 |
 |
 |
|
|||
Stykke uten tittel |
|||
|
|
De som kjenner godt til de fire ofte spilte stykkene av Tsjekov - Kirsebærhagen, Onkel Vanja, Måken og Tre søstre - har nå mulighet for å oppleve hans ungdomssverk som også spilles en del ute men lite i Norge, sist på Nationaltheatret for drøyt femten år siden. Dette er et stykke som ikke var helt ferdigstilt fra Tsjekovs hånd. Stein Winge har nå bearbeidet dette i sin oppsetning. Han har flere Tsjekovoppsetninger bak seg på norske og utenlandske scener. Det som ofte er vanskelig med Tsjekov på norsk er å få frem humoren. Dette har Stein Winge klart i sin oppsetning. Det er frodig, burlesk, infamt og ertende men også reflekterende og filosoferende. Under dette ligger hele tiden det dype alvoret i de store omveltningene som skjer i datidens Russland med godseierveldet som begynner å slå sprekker og tanker om å utføre fysisk arbeid for å opprettholde livet, kommer til uttrykk. Dette har også paraleller til vår egen tid hvor det skjer store forandringer. Vi presenteres for et større persongalleri med Marit A. Andreassen som generalenke på sitt gods med sin stesønn - Trond Høvik - venner, gjester og beilere. I første del presenteres vi for deres relasjoner og forhold til hverandre. Dette er preget av lystighet, småkrangling og underliggende drama. Så entrer den mye omtalte Platonov, læreren - i Bjørn Sundquists skikkelse. Han og hans kone - Liv Bernhoft Osa - kommer til godset etter å ha vært isolert i lang tid. Han er tidligere aktiv i studentmiljøet, respektert, dyktig debattant og kvinnebedårer. Og med hans inntreden endrer situasjonen seg. Både generalenken, en venninne Maria og stesønnens kone er forelsket i Platonov. Dette fører til vittige, dels sprø situasjoner og etterhvert dyp dramatikk. Det er godt driv i spillet, virak og pussige situasjoner sitter. Sundquist mestrer i kontrast til sitt utseende å skape stemningsøyeblikk i en dialog med sine kvinner som er forføreriske og sensuelle. I siste del hvor alvoret smeller til på flere plan er det enkelte av skuespillerne som ikke klarer overgangen så godt. Dette hemmer noe i enkelte partier og punkterer deler av oppgjøret. I enkelte dramatiske situasjoner ver det valgt et neddempet lavmælt uttrykk som styrker dramatikken, et godt grep. Scenogradi og sceneskift fungerer godt når skiftene foregår i spillet for åpen scene. Det foregår på en diskret og funksjonell måte. Kostymene av Sabine Bönig er hos enkelte personer for karrikerende og gjør at det blir for overtydelig og mister poeng. Stykket varer i tre timer og oppleves noe langt. Dramatikken i siste del hadde kanskje virket sterkere hvis det ikke hadde gått så lang tid forut. Stein Winge har klart å få frem dette stoffet og løfte det og med et ensemble som står på og yter, er dette blitt en veldreiet forestilling. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
