|
 |
 |
 |
|
|||
Sterkt men ujevnt |
|||
|
Se også: |
Stein Winges oppsetning av Woyzeck var imøtesett av mange grunner. Skulle teatret endelig få en oppsetning som holdt i bokstavelig forstand? Året hittil har vært labert. Savnet av en kunstnerisk suksess har begynt å bli påtrengende for den nye teatersjefen Eirik Stubø. Svaret er både ja og nei. Stein Winges Woyzeck gjør inntrykk, sterkt inntrykk. Men å karakterisere det som en suksess eller ikke holder ikke. For dette er ikke den typen teater hvor slike uttrykk kan sies. I hvert fall kan både teatret og Stein Winge slå seg godt til ro med at det spilles en virkelig tungvekter på Nationaltheatrets scene om dagen. Det leveres teater med tæl og trøkk og Stein Winge har gitt oss en dramaversjon av Georg Büchner nesten 160 år gamle tekst som virkelig gjør inntrykk. Men samtidig avsløres også mange betenkelige svakheter. Oppsetningen er merkelig ujevn. Rollebesetningen holder ikke mål hele veien. Det blir for usikkert og famlende i lange partier. Veteranene gjør sine saker bra, og det er ikke her svakheten ligger. Vi ser klart forskjellen der Merete Moen som bestemoren gir en treffsikker innsats i en rolle som ikke inneholder mange replikker. Hadde oppsetningen vært besatt slik hele veien, ville den stått seg på en langt annet måte. Det virker som om usikkerhetren med rollebemanningen har smittet over på regien. De forskjellige fragmentene og scenene virker enkeltstående og glir ikke inn i hverandre som en organisk helhet i et helstøpt drama. Det blir enkelte ganger nesten for famlende og usikkert: hva er det instruktøren vil? Büchners drama eksisterer i brokker og fragmenter. Det eksisterer ikke noe ferdig drama fra dramatikerens hånd. Mange av de senere oppsetningene bygger på forskjellige utkast og bearbeidinger. Her vil en instruktør stå temmelig fritt, og vi så klare forskjeller mellom denne og den versjonen som ble vist på Torshov-teatret - da Stein Winge var dets kunstneriske leder - i François Rochaix' iscenesettelse i 1984. Den ene var tekstlig sterk, dagens versjon er 'Stein Winge'-teater på det mest burleske. Her viker teksten tilbake for uttrykket, det blir frodig men også tragisk. Til tider overbefolkes scenen, det myldrer av påfunn og ableøyer, det blir ekspressivt teater framfor tekstteater. Dette styrker forestillingen fordi kontrasten til hundsingen av 'den lille mann', Woyzeck, trer klarere og mer grotesk fram. Samtidig avslører det også denne oppsetningens svakheter, den ujevne besetningen. Kim Haugen og Gøril Mauseth gjør gode innsatser i sine roller. Det er vanskelig stoff Kim Haugen skal mestre i hovedrollen og mot slutten av dramaet merket vi også noen ørsmå svakheter. Kjente navn som Espen Skjønberg, Rolf Arly Lund, Henrik Scheele, Stig Henrik Hoff og som nevnt Merete Moen trekker denne forestillingen opp. Et menneske som knuses av maktapparat, som hundses og drives med av en hersende offiser og en doktors eksperimenter. Büchners tekst peker langt framover, mot tysk mellomkrigsteater, Brecht og for den saks skyld von Horvath som også nå spilles på hovedscenen om dagen. Det er sagt at Büchner som bare ble 24 år, laget et moderne drama, og vi fascineres den dag i dag av denne teksten. Var Woyzeck gal, eller var han bare et alminnelig menneske? Vi er ovebevist om at forestillingene vil sitte bedre om noen dager. Tross alle våre innvendinger, denne oppsetningen gjør et sterkt inntrykk. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
