 |
 |
 |
 |
|
|||
Mozart i Aulaen |
|||
|
|
Det er ikke å nekte for at Universitets Aula er et helt unikt konsertlokale. Her lyder musikken uten akkustisk krimkrams og lumske innfall, her hører man klar og tydelig og ikke minst: det er en nærhet og kontakt mellom sal og podie som er helt unik. Dette setter selvfølgelig også preg på spillet. Framføringen av Mozarts Prag-symfoni var klart forskjellig fra det vi hørte i Konserthuset siste torsdag, selv med samme dirigent og samme orkester. Og selv om orkesterbemanningen var redusert i forhold til Konserthuset låt symfonien mer bejublende og storslagent i Aulaen. Christian Eggen er blitt en fastere og mer sikker dirigent. Det merker vi når han nå mestrer Mozart på den måten han gjør. Resultatet blir fast, tett og rytmisk. Han finner orkesteret og de finner ham. Formiddagens store innslag var pianisten Tor Espen Aspaas som original påkledning til tross tok salen med storm i sin framføring av Mozarts c-moll konsert KV 491. Han er sikker, scenevandt og vet å turnere sin Mozart med bravur. Særlig vil vi framheve at han i motsetning til endel andre lovpriste genier og kommende storheter, ikke viser noen genanse og frykt for at det er mennesker i salen. Han er en pianist som ganske sikkert vil markere seg i de nærmeste årene! Som ekstranummer framførte han et klaverstykke av Schönberg som han behendig lot gli over i Bachs motiv til Goldberg-variasjonene. Konserten startet med Mozart-samtidige Kozeluchs tredje symfoni. Vi har aldri hørt om komponisten før og selvfølgelig ikke dette verket. Men bare det at vi kan sitte en november-lørdags formiddag i Universitetets Aula og la Oslo-filharmonien gi oss litt musikkhistorie, er verdt et konsertbesøk alene. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
