 |
 |
 |
 |
|
|||
Franske klanger |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtale av innspillinger med Plasson: Konserten med Oslo-filharmonien i La valse med Honeck: 10.8.2000
|
Fransk besøk i Oslo Konserthus i går. Dirigenten Michel Plasson dirigerte Ravel, Debussy og Bizet og ga oss samtidig et strøk av fransk eleganse som vi følte som absolutt nødvendig, kanskje særlig i ULTIMA-tider som disse. For vi er ikke bortskjemt med franske klanger i Oslo Konserthus. Vi følte det velkomment at orkesteret fikk anledning til å slippe seg løs og åpne opp for mer flanerende type musikk. For det kunne kanskje låte litt uvant når et orkester som er stramt displinert og våkent i verdensklassen med sine senromantiske klassikere plutselig står overfor langt andre musikalske utfordringer. Klarest merket vi dette i Bizets C-dur symfoni., et ungdomsverk som senere er mye benyttet som ballettmusikk. Småjoggende inntok Plasson podiet og holdt rytmen med hele kroppen. Faktisk fikk han orkesteret med og leverte oss en versjon av denne symfonien som åpnet opp for at vi kunne ta i mot denne musikken på en leken, litt utflytende (på en positiv måte!) og ledig måte. Dermed framsto Bizets mye spilte symfoni for oss pånytt, det ble et verk med det en kan karakterisere som fransk eleganse uten den klassiske stramheten som preger altfor mange tolkninger. Slik pekte hans verk fra 1850-tallet fram mot fransk musikk fra et halv århundre senere. Absolutt sympatisk og svært vellykket. En tolkning av en symfoni som i mange henseende har en tendens til å låte litt for tysk Haydn. Her ble det fransk Franz Joseph i stedet - og det likte vi. For oss ble dette et høydepunkt og vi må derfor innrømme at forventningene var høye foran Debussys La mer. Men i dette verket hadde Plasson lagt listen for tolkning som pekte mot det dramatiske slik at bølgespillet og vindens dialog med havet ble for bokstavelig og lite preget av luft. Kanskje var det operadirigenten i ham som så en utfordring i et orkester som har sin styrke nettopp i det dramatiske. Ravels La valse har i det siste utviklet seg til å bli et paradeverk for Oslo-filharmonien. Så også i går. Noe forskjellig var tolkningen fra den som Manfred Honeck ga oss i fjorårssesongen, som fortsatt er et høydepunkt. Men et klart løft likevel, og en pekepinn på at dette verket er noe orkesteret med stor suksess kan presentere verden på sine gjestespill og turneer. Michel Plasson er en av de store navn i fransk musikkliv. Han har løftet fram orkesteret ved Théâtre du Capitole i Toulouse og dermed byens operascene som nå er blitt Frankrikes fjerde nasjonalopera. I de siste årene har han gjort prestisjefylte innspillinger for EMI av store operaverk med sitt orkester hvor vi særlig har merket oss Gounods Romeo et Juliette med stjerneparet Roberto Alagna/Angela Gheorgieu. Et velkomment besøk av en dirigent som gir oss den musikalske eleganse vi kanskje burde ha mere av. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
