| Han ankommer dirigentpodiet med en pondus og en mine slik vi kunne forventet av en Rossini for hundreogfemti år siden. Med selvfølgelig hånd og sikker mine tar han tak i musikken - og dirigerer uten partitur.
Alt sitter inne i hodet på Nello Santi, fra den minste pizzicatto til den fulle utblåsing for messing og pauker. Han gjør ikke noe stort vesen av seg og eier få eller ingen divanykker på podiet. Men musikken klinger ut - som den omtrent aldri før har gjort.
For det er der han har sin styrke. Gjennom et sterkt nærvær og en levende hånd får han musikken til å synge ut. Klarest så vi i dette i Mendelssohns symfoni og i Tsjaikovskij som avslutningsnummer.
For Mendelssohn ble handtert med varsomhet. Det lette og lyse dominerte i denne symfonien hvor vi ble sittende og nyte den utsøkte strykerklangen og presisjonen. Et steg høyere opp i krav var utvilsomt Tsjaikovskijs fantasiouverture. Men også i denne viste han sin suverene beherskelse av musikken.
Og Paganinis Perpetum mobile ble foredratt på straken med et eneste "langt pust" av førstefiolinene. Igjen presisjon og nøyaktighet til minste frase.
Nello Santi er en musikalsk trollmann. Lykkelig er den institusjon - Zürich-operaen - som har han i sin midte. Med Oslo-filharmonien fikk han tonene til å leve ut - og ga oss en opplevelse med varm musikk som vil leve lenge i minnet.
|
