| Den sveitsiske oboisten og komponisten Heinz Holliger besøkte oss en kald frustig oktoberkveld. Det var likesom de ytre forholdene av rufsete barfrost hadde satt sin stemning på konserten. For oss tok den aldri helt av.
Heinz Holliger er en levende dirigent. Det fikk vi syn for i utdragene fra Schuberts altfor lettbente Rosamunde-musikk. Klart interessant var klangene i hans egne tre sangkomposisjoner. Spennende var de nærmest hviskende partiene, spesielt i enkelte av strykerinstrumentene.
Men forløste noe gjorde det ikke. Franz Liszt etter pause hadde den nesten umulige oppgaven å løfte en hel konsert, noe hans to sanger for orkester ikke maktet selv om sigøynerparafrasen nok kunne stå til godkjent. Bernd Alois Zimmermanns symfoni i én sats sa oss faktisk ingenting bortsett fra et par smellfeite avslutningsakkorder.
Ikke alle konserter kan løfte taket. Det mest oppløftende ved kveldens konsert var at det var så mye ungdom til stede og at dirigenten ga inntrykk av levende nærvær.
Vi får glede oss til neste konsert.
|
