|
Terje Strømdahl som Salieri, foto: Kulturspeilet
Trond Fausa Aurvåg i rollen som Mozart, foto: Kulturspeilet
Det første møtet mellom Mozart og Salieri, foto: Kulturspeilet
|
Fredag hadde Oslo Nye Teater premiere på Peter Schaffers legendariske
skuespill AMADEUS, som bygger på en av de mange mytene rundt komponisten Wolfgang
Amadeus Mozart's så alt for tidlige død.
Skuespillet har gått i mange år ikke minst i England og USA, men
nådde en hel verden gjennom Milos Forman's storfilm fra 1984 bygget over dette skuespillet.
Produksjonen vi her ser i Carl Jørgen Kiønig's regi og Pekka Ojamaa's scenografi er et samarbeid mellom Trøndelag Teater og Oslo
Nye Teater og hadde Norgespremiere i Trondheim i mars i år, til
publikums og kritikernes fulle applaus. På Oslo Nye er scenografien
tilpasset en mindre teaterscene enn på Trøndelag Teater. En annen
produksjon av dette skuespillet sto også på plakaten i Bergen
under festspillene i år.
De som besøker Oslo Nye Teater med storfilmen friskt i minnet,
vil møte et tettere og svartere drama enn man husker fra filmversjonen.
Samtidig er scenografien preget av tidløse, burleske fantasi-kostymer
i motsetning til såvel den tidsriktige utstyrsfilmen som forestillingen
på Den Nationale Scene.
Terje Strømdal er ikke mindre enn en glitrende Salieri. Så bitter som et stivnakket
sinn kan bli når hele ens gudebilde sprekker, når Gud er urettferdig,
når livets mening blir uforståelig, og sjalusi og hevn får overta
Guds plass. Terje Strømdal er en svært karismatisk skuespiller som har mye å spille på i
rollen, og overbeviser både som sjalu, middelaldrende hoffkomponist
såvel som den aldrende, bitre og resignerte Salieri - middelmådigheten
in persona. Hans Salieri er knallsterk, men på denne måten dominerer
han også forestilligen slik at tyngdepunktet forskyves - forestillingen
kunne her like gjerne hete SALIERI som AMADEUS. Til tider kunne forøvrig tempoet i monologene bli litt høyt.
Debutanten Trond Fausa Aurvåg's tolkning av Wolfgang Amadeus Mozart står på egne ben og imponerer. Aurvågs tolkning har karakter av et opposisjonelt, forvokst vidunderbarn
som ikke har brydd seg om sin egen oppdragelse. Hans Amadeus er mer
rampete enn gal, alt for distré og engasjert i sin livsgjerning til
å være salongfähig, ikke så uhåndterlig og ukontrollert som vi
kjenner ham fra Tom Hulce's berømte filmfigur. Hans latter er riktignok hysterisk, men logisk
i forhold til situasjonene. Milos Forman's filmtolkning bygger antakelig på teorien om at Mozart led av
sykdommen Thorets syndrom og ikke hadde kontroll over sine verbale
utbrudd, men hos Aurvågs Amadeus er denne sykeligheten mindre fremtredende. Når Amadeus her blir
gal, blir han gal på grunn av omstendighetene han presses inn
i, og da leverer Aurvåg til gjengjeld en svært sterk prestasjon. Kanskje for sterk. Amadeus
drives inn i døden gjennom et totalt, mentalt sammenbrudd, i motsetning
til kombinasjonen av overanstrengelse, angst og sykdom.
På denne måten kommer forestillingen på Oslo Nye Teater muligens
nærmere dagens unge publikum. Det blir enklere å identifisere
seg med Amadeus som en ung, kreativ og selvopptatt person som maktapparatet
saboterer til undergang.
Helt i tråd med Aurvågs Amadeus er Trine Svendsen's Constanze sjarmerende troverdig og velspilt. Geir Børresens karikerende utgave av den velvillig kulturinteresserte, men
ikke helt intellektuelle Keiser Josef II gir et forfriskende pluss
til forestillingen, og vil glede alle som ikke fikset "voksfiguren"
i filmen. Vinticello I og II - Mathias Calmeyer og Nicolai Cleve Broch - gir med sine cabaret-pregede gags fart og kulør i grell kontrast
til stykkets alvor der de dramatiske monologene muligens kunne
blitt litt lange.
Mozarts musikk har derimot fått en ganske liten birolle - og de
som gleder seg til utdragene fra operaene eller Requiem får heller
investere i det store utvalget av CD-innspillinger.
|
