Stein Winge: mest om musikk

Scene I: En bil i full fart utover Sjølystveien. Feststemte mennesker som klemmer seg sammen på vei til nach spiel i Lommedalen. Var det en Lada? Sjåføren – den eneste som ikke har teatrets premiere-sjampis boblende i blodet – dytter inn en musikkkassett for å løfte opp stemningen.
Han slår med rytmen på rattet. Da-da-da-da.
Beethoven! Strykekvartett!
Det festligste han kunne tenke seg for anledningen var Beethoven.

En gang på de glade sytti-tall. Slikt gjør et inntrykk som sitter. Mannen bak rattet var selvfølgelig Stein Winge, den gang som nå populær teaterinstruktør. De tyve årene som ligger mellom rommer både norsk teaterhistorie og ditto politikk – et tema vi lar ligge for anledningen. Etterhvert har det utviklet seg til å bli en aksellerende karriere som operainstruktør i det store utland.
Det er det siste som interesserer oss: Stein Winge, operainstruktøren, mannen som skulle på fest og slår ut håret med en strykekvartett av Beethoven. Nå i fullt steam verden rundt, et navn som nevnes i aviser og tidsskrift der opera omtales. Vi kniper ham rett før Fornebu og det ventende Tyskland og lar oss ikke bry med at han ennå sliter med jet leg i kroppen og trøtthet i hodet på farten mellom Chicago og Düsseldorf.

Scene II: Mot avslutning av en prøveperiode. Tiden er knapp, premieredato nærmer seg, nervene er på høykant. Ting skulle være prøvet, testet, denne dyrebare tiden som det i teater aldri blir nok av. Skuespillere som er frustrerte, har tusen spørsmål, ikke finner ut av rollen. Eller seg selv – og da blir tiden en høyst velkommen unnskyldning. I dette øyeblikk inntreffer det som for de fleste rasjonelt innstilte mekanismer må være galskapens galskap, en tidssløsing, en bruk av ressurser som de alvorlig budsjettforvaltere får atskillig mer enn hakaslipp, infarkter og blodstyrtninger av. Hadde de bare visst (noe du gudskjelov ikke gjør!). Altså: et helt skuespillerensemble flatet ut på scenegulvet. Bruker dyrebar tid til noe langt annet enn å prøve på skuespill. Lyttende. Til musikk. Beethoven, Bach eller som da de satte opp Pelleas og Melisande på Torshov: Verdis Othello.

Stein Winge har alltid hatt et sterkt forhold til musikk. Tjuefem år som teaterinstruktør og gurudyrkelse her hjemme – i den grad det er mulig å dyrke en slik mann som guru – har ikke ført ham vekk fra musikken. Snarere tettere til.

– Er du tilbake?

– På sett og vis, ja. Jeg begynte med å samle klassisk musikk tidlig på femti-tallet. I 1954 kjøpte jeg min første opera, det var forøvrig en innspilling med Rolando Panerai som jeg jobbet med i Chicago nylig under “Il Trittico” i Chicago.

Rolando Panerai er altså en sanger som synger tittelpartiet i enakteren “Gianni Schicch”, Stein Winges siste oppsetning på Lyric Opera i Chicago. Andre som synger i denne oppsetningen av “Il Trittico”? Vel, folk som Jean-Philippe Lafont, Catherine Malfitano og Island store sønn Kristján Johannsson.

Renser hodet med Bach

– Hva betyr musikk for deg i det daglige?

– Jeg bruker musikk som terapi. Ikke som virkelighetsflukt, men som ren meditasjon. Starter gjerne dagen med Bach og Glen Gould. Det renser hodet.

– Du har en gang sagt at strykekvartetter er ensemblespill, det er akkurat som å jobbe på scenen..

– Ja, riktig. De små scenene er de mest interessante, orkestreringen av de som er med blir mye tettere. Man kan ikke jukse, man befinner seg i nær og direkte kontakt med publikum

– Du bruker musikk som en del av prøveperioden?

– Jeg spiller gjerne Beethovens strykekvartetter for ensemblet, særlig mot slutten av prøveperioden, Grosse Fuge og slikt. Når vi satte opp “Byggmester Solness” spilte vi Mahlers “Das Lied von der Erde” på selveste nyttåraften. På Torshov-teatret la vi oss ned på gulvet og hørte på “Othello”.

– Og “Tristan”?

– Ja. “Tristan og Isolde”.

Debussy er rimelig langsom

– Lot du deg ikke frist til å høre på Debussys opera når du satte opp Maeterlincks teaterstykke “Pelleas og Melisande”?

– Nei. Jeg liker ikke operaen hans. Den tåkelegger stykket. Jeg liker dessuten ikke musikkens hans, selv om jeg setter pris på noen av pianostykkene. Han er rimelig langsom for å si det slik.

– Ser du på Bachs kontrapunkt som uttrykk for det motstridende i deg selv? Eller i menneskenaturen?

– Ja. Han satte fingeren på noe der. For å si det slik: Johann Sebastian Bach var den eneste 1700-talls musikeren som har hatt innflytelse på forrige århundrets musikk.

– Er det bare Bach og Beethoven? Eller gir du noe plass for samtidsmusikk?

– Jeg hører mye på Sjostakovitsj. Preludiene, strykekvartettene. Alle symfoniene har jeg. Skal sette opp “Lady Macbeth….”

-… den ufriserte versjonen?

… ja, ikke “Kataharina Izmailskova”. Tøfft stoff.
– Dessuten hører jeg mye på Schönberg og Bartók. Henze sliter jeg litt med. Ligeti liker jeg, kunne tenke meg å jobbe med han. Og Schnittke har jeg hørt endel av.

Sier mannen som søker store sprang – i små format. Som pendler mellom stor tradisjonell opera på verdens største scener og teater i et lite tett lokale som Torshov-teatret i Oslo.

900 kilo daukjøtt

Han ville egentlig bli fiolinist, men endte på teaterskolen og opplevde etter sin debut på Nationaltheatret å bli stemplet som 900 kilo daukjøtt av VG’s teaterkritiker Odd Eidem. Æren må han riktignok dele med Sverre Anker Ousdal og Per Jansen.
Odd Eidem må av ren ufrivillighet, og helt sikkert mot sin dypt konservative vilje, ha tilføre norsk teater en av de største gaver noensinne. For ut av kritikerslakten snublet Stein Winge – og ble teaterinstruktør i stedet.
Oppsetningene hans kjeder aldri. Frodig fantasi og bisarre virkemidler, som ofte går på tvers av det gode borgerskaps vedtatte smak. Det har ikke bare gjort ham elsket i alle kretser. Bedre ble det ikke da han også ble en slags fanebærer for omveltningen, la oss for beskjedenhets skyld si fornyelsen av norsk teater. Uten å være klar over det selv – eller ville det. Politiker har han aldri vært, til det har han et for stort hjerte og et altfor godmodig sinn. Man blir ikke folkeforfører i et land ved å si at det er godt å kunne dumme seg ut.

Redd for resultatsaspektet

– Det er farlig å være resultatsrettet, jeg er redd for resultatsaspektet. Jeg hater prestasjonsangst, vil heller skape trygghet. Hvis man er resultatsreettet kan man påføre skuespillerne mye traumer. Man vil se dem og glemmer at det er en prosess. Man er redd for sitt eget skinn. En prøvesituasjon er virkelig en prøvesituasjon i alle betydninger av ordet. Peter Brooks sa en gang at interesse er det viktigste ordet i teatret, det er det magiske. Hvis man ikke har den gleden – gjør en reise hver gang, føler man seg like dum også hver gang. Man burde vite veldig mye man ikke kan. Det er det viktigste. Når man bare bruker det man kan, blir det trangere og trangere!

I dag står han på starttrinnet til å bli en av den internasjonale operaverdenens riktig store kjendiser. Hans oppsetninger av “Il Trittico” og særlig Mussorgskijs nærmest uspillelige, enorme og bare halvveis fullførte opera “Khovantschina” har fått fram de helt store superlativene i de ellers blaserte kretser.

– Hva vil du med opera? Ser du en forlengelse av teatret, drama med effekter i form av musikk, kor og dans?

– Når jeg treffer med en oppsetning, er det en fabelverden hvor musikken forsterker opplevelsen. Historiene forstørres.

Donizetti på Wien Staatsoper ville blitt noe vrøvl

– Er alt som er skrevet av opera like bra?

– Jeg sa nei til Wiener Staatsoper. Donizetti synes jeg er noe vrøvl. Samme med “Wilhelm Tell”.

– Ikke noe pudder for Stein Winge?

– Nei. Man må ikke jukse med folk.

– Du sier at du lar ting flyte med mange løse ender. Slikt er mulig når man jobber med en tekst. Du foretrekker å leke og søke i sceneprosessen. Blir ikke dette vanskelig med et 70 manns symfoniorkester, et ballettkorps og sidrompa korister i tillegg til sangere som kanskje ikke engang er skuespillere – og med fastlagt musikk?

– Ja. Rytmen kan ikke skapes på samme måte som i teater. Du er bundet. Jernhansken er der. Men det er også spennende, jeg liker å jobbe med spennende utfordringer.

– Har du ofte lyst til å foreta endringer i partituret?

– Nei, ikke hittil. Forresten, i “Othello” som skal opp på Den Norske Opera til våren, får jeg ikke lov til å stryke et mindre korparti av Manfred Honeck. Visst er det vakkert, musikk og sånn, men…

– Hvor mange konferanser hadde du med Mussorgskij da du strevde med Khovantschina?

– He… har jeg sagt det? Ikke på den måten, kanskje…

La oss skyte inn her at oppsetningen av “Khovantschina” på La Monnaie i Brussel i vinter fikk internasjonale kritikere til å ta fram de helt store ordene. Opera Now skrev at det ikke bare var en prestasjon å få et ufullført historisk drama av russiske dimensjoner og få det til å henge sammen, det var også enormt befriende å oppleve at teatrets virkemidler var ført inn, at man kunne oppleve et episk drama som fortalte en historie – som opera.

– Vil Othello på Operaen til våren bli lik den på Det Norske Teatret? Får du en fetert stjerne som Fredric Kalt til å bli en Floberg/Sundquist-klone?

– Avgjort ikke. Jeg har ikke sett oppsetningen på det Norske Teatret ennå. Men jeg akter ikke å lage noen Zeffirelli-variant.

– Du beveger deg innen det sangbare dramatiske: Puccini, Verdi, Mussorgskij og nå Janacek i Düsseldorf. Når får vi se Wagner i Winge-versjon?

– På English National Opera i 1987. Der skal jeg sette opp Den Flyvende Hollender.

Jeg kan også bli sint

Vi kan ikke dy oss, men må trekke inn historien om første gangen Stein Winge skulle gjøre Wagner. Det skjedde i Geneve med “Die Walküre”. Etterhvert er det blitt en vandrehistorie om at Stein Winges første forsøk på Wagner endte i fanget på heltetenoren i teatrets kantine dagen før generalprøven. Brünnhildes bålbrenning på slutten av tredje akt kan være en påkjenning hvis prøvetiden ikke har strukket til og det tekniske stadig ikke er på høyden. Svidd sopran smaker slett.

– Faktisk greidde jeg å knuse kantinebordet til teknisk sjef der han satt med sin rosévin presist klokka tolv. Jeg bare spurte ham om det tekniske ville fungere og når han så sier ‘je ne sais pas…comme si comme ça’, bare sprakk jeg. Bordet delte seg på midten. Jeg kan også bli sint….

– Hughues Gall var den gang sjef på Geneve-operaen. Nå leder han La Bastille i Paris. Skal du gjøre der?

– I 1998: Wagner. Tristan og Isolde.

– Når setter du opp på Metropolitan?

– Jeg vet ikke.

– Noen sier de vil begrave den tradisjonelle operaen, ser på den som uttrykk for en høystemt og patetisk tid som forlengst har forlatt oss. Hva mener du? Trenger vi opera?

– Det finnes mye dårlige operaoppsetninger. De ødelegger mulighetene for opera. Må prøve å være med! Også opera må utvikles, som teater. At det er klassisk betyr bare hva det er ment som slik det en gang var.