Her gjeldet det å være forsiktlig med supertlativene. For det var full opplevelse på Operaen på siste fredag i oktober, det kom nesten, bare nesten, opp mot det storslagne vi fikk oppleve med slavekoret på åpningsgallaen i 2008.
Mahler: Symfoni nr. 8, Oslo-Filharmonien, Operaorkestret, Sopran: Iréne Theorin, Marita Sølberg, Mari Eriksmoen, mezzo sopran: Tone Kummervold, Charlotte Hellekant, tenor: Nicolai Schukoff, bass baryton: Andrew Foster Williams, bass: John Relyea, Operakoret, Oslo Filharmoniske Kor, Barnekoret, dir.: Jukka-Pekka Sartaste
Framføringen fant sted som ledd i Oslo-filharmoniens 100-års jubileum. Sammen forener Operaen og Oslo-filharmonien sine krefter, operasjefen og filharmonidirektøren proklamerer at byens beste orkester må få spille i byens beste lokale!
Det lød himmelsk.Bedre kunne det ikke bli. Landets to største orkestre og ditto kor gikk sammen og oppførte ‘de tusens symfoni’ i Bjørvika
Det er sjeldent at en symfoni som dette framføres her hjemme. Symfonien fordrer en kjempebemanning med orkester, kor og solister. Ved urframføringen i München i 1912 var det tusen medvirkende til stede, derav navnet. Fullt så mange var det ikke i Bjørvika, men det fylte godt opp.
Det setter kraftig i: Veni, creator spiritus!’ – ‘Kom, Hellig Ånd med skaperkraft! gjallet det fra kor, orkester og orgel i åpningssakkorden. Teksten er et middelalderdikt som skal hylle kunsten, sunget på latin.Det er kraftig musikk, langt over tonalitetens grenser. Dissonansene skjærer i. Lang roligere går det for seg i annen del hvor Mahler henter tekst fra Goethe, slutten av Faust gjerne kalt Fausr 3 som slutter med de berømte ordene evig er kvinenns forgjengelighet, eller slik Andre Bjerke gjendiktet det: Alt av forgjengelighet er bare bilde; ugjennomtrengelighet åpner sin kilde. Til et ufinnelig finner vi frem. Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem..
Mahler skrev denne symfonien under et sommeroppholdi i 1906. Etter sigende skal han ha brukt bare åtte uker på dette kjempeverket. Han skrev i en slags rus og om det ikke var den mest omfangsrike symfonien han skrev, var det utvilsomt den kraftigste.
Det tok mange år før Oslo-filharmonien framførte denne symfonien. Det var en kraftprøve den gangen i 1959 og det var en kraftprøve her i operaen. Dirigent Saraste lå nærmest flat over podiet mot slutten og noen og enhver måtte føle utmattelse. Men for en symfoni! For en begivenhet!
