Gratulerer! Her trår vi til med store bokstaver og utropstegn. Noe annet duger ikke. For det er en bauta i norsk kulturliv som med dette har sin 100 års bursdagsfest.
For en fest ble det. Stor jubel og grandios fest. Slik skal det være når vi feirer hundreårsdagen for dette orkesteret.
Oslo Konserthus 27.9.2019 100 år Jubileumskonsert Rolf Wallin: Soundspeed (besillingsverk), Johan Halvorsen: Norsk rapsodi nr. 1, Therese B. Ulvo: ’In the cage’ (uroppføring, bestillingsverk), Elgar: Cellokonsert sats 4, Grieg/Hellstenius: Landkjenning, Grieg: Klaverkonsert a-moll sats 1, Øyvind Torvund: Symfonisk dikt nr. 2 En tur inn i framtiden (bestillingsverk), Richard Strauss: Es gibt ein Reich fra Ariadne auf Naxos, Ravel: La valse, Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko, Truls Mørk – cello, Leif Ove Andsnes – klaver, Lisa Davidsen – sopran, Steinar Yggeseth – sampler, Oslo Filharmoniske kor, dir.: Øystein Fevang, Hans Olav Brenner – konferansier
‘Det er et nyt avsnitt i norsk musikklivs historie, som indvies i disse dage, skrev Morgenbladet etter den første konserten med Oslo-filharmonien 27.9.1919. Såvisst! Fra å være et opera- og teaterorkester på Nationaltheatret sto det nå på egne bein som et selvstendig orkester.
Det utviklet seg kraftig i noen år med topp-punktet definitivt de seineste årene. Da Mariss Jansons tok over sjefsdirigentpinnen i 1979 utviklet orkesteret seg raskt til å bli et av de ledende i verden, en tid var det også det symfoniorkesteret som sto for flest plateinnspilllinger av klassisk musikk. Deres Tsjaikovskij-innspillinger fra den tiden fikk superlativene av å være de beste som noengang er gjort.
Jeg har vært en som har fulgt orkesteret helt siden Aulaens dager på 1960-tallet, og fra slutten av forrige årtusen mer eller mindre fast. Sånn sett har jeg opplevd sjefsdirigentene Mariss Jansons, Andre Previn, Jukka-Pekka Saraste og Vasily Petrenko. Samt en god del fremragende solister.
For den norske nasjonen betyr det utrolig mye å ha et topp-orkester i front i landets hovedstad. Dette sammen med etableringen av Norges Musikkhøyskole omtrent samtidig med at Mariss Jansons overtok har vært en nesten utrolig vitamininnsprøyting for landets musikkliv.
Resultatet manifesterte seg på bursdagskonserten. En blanding av nye og eldre verk hvor særlig de korte (!) bidragene fra de yngre sto for det løfterike og framtidsrettede.
Det er mange historier som kan fortelles om disse hundre årene, særlig fra det som skjedde på de mange turneene. Men vi lar det bli med det og nøyer oss med den lille artigheten på begynnelsen av 50-tallet om jakten på musikere høyt og lavt i byens restaurantliv den gang Decca (etter ønske fra Kirsten Flagstad) skulle spille inn det første komplette plateopptaket av Wagners Götterdämmerung, en opera kolllossal i omfang og uttrykk. Hvordan de fant tubaister som kunne mestre oppgaven, så å si hentet fram fra snapsstedets innerste hjørne er en artighet i seg selv.
Det er helt unikt når utøvere som Truls Mørk, Leif Ove Andsnes og Lise Davidsen opptrer på samme konsert. Men det skjedde altså på denne jubileumskonserten som omtrent bare av denne grunn kan gå inn som historisk.
Og så sjefsdirigenten selv som var med på å sette en ekstra spiss på programmet. Ekstranummer – encores – ble det, Først de siste taktene av Stravinskijs Ildfuglen så Johan Strauss hvor Petrenko med dette meldte sitt kanditatur til framtidige nyttårskonserter i Musikverein i Wien.
Vi er optimister på orkesterets vegne. Ikke minst når de lar den kommende generasjonen presentere seg i et slikt omfang og med slike verk som på denne konserten!
