Årets dokumentarbok fra Alf R. Jacobsen er beretningen om hurtigruta under krigen, da særlig farten rundt Nordkapp og til og fra Øst-Finmark. Det er en gripende, dels hjerteskjærende fortelling som til nå har ligget mer eller mindre i skyggen av norsk krigshistorie.
For Hitler var den langstrakte norskekysten av stor strategisk betydning. Med alle sine knudrete fjordarmer ville den kunne få stor betydning i en militær konflikt. Hvilket skjedde.
Dette ble tydelig allerede rett etter okkupasjonen i 1940. Da Hitler gikk løs på Sovjetunionen i 1941 fikk norskekysten enorm betydning. Begge parter måtte ha forsyninger fram. Dette ble forsterket ved de såkalte Murmansk-konvoiene, de alliertes storstilte hjelp til Sovjet. For nordmenn ble den livsviktige farten langs kysten rammet. Særlig gikk det utover hurtigruta. Begge parter skjøt på alt som rørte på seg, for å si det slik.
Alf R. Jacobsen: Farlig farvann – hurtigruten i nord 1940-45 Vega forlag 2019, 341 s.
Norge hadde allerede før krigen fått etablert en forbindelse fra Bergen og Stavanger i sør til Kirkenes i nord. Forsyninger, post, mat, medisiner mm. var viktig å få fram da som nå. Men ikke minst frakt av mennesker.
Alf R. Jacobsen legger ned mye av sin viten om kampene i Nord-Norge og særlig i Russland i denne boka. Han har tidligere skrevet en bok om Lizta-fronten rett ved Murmansk og den betydningen denne hadde for krigens videre gang. Her ble Hitlers frammarsj stanset.
Skipsleie innaskjærs i rolige farvann fra Nordkapp til Øst-Finmark eksieter ikke og er ikke akkurat blide Sørlandet eller fredfylte Oslo-fjorden. Her står storhavet rett på. Ofte harde stormer med vind og kulde. Jeg har selv opplevd å være ombord i hurtigruten når den krysset Nordkapp med orkanbyger i kastene og bølgedalene var så voldsomme at propellene spant fritt i løse lufta. Som det ristet!
I tillegg kommer krig med all dens elendighet. Bagge parter var avhengige av konvoier. Okkupantene satte selvsagt sin rett til egen krigføring i første rekke og engelskmenn og russere var hissige på å hindre transport av soldater og forsyninger. Sivilbefolkningen sto i klemma.
Det kostet. Særlig hurtigruta var utsatt i og med at den både fraktet militære og sivile. Hurtigruten ble delvis omlagt, og man gikk over til mindre fartøy. Men kunne ikke stoppe helt, For både tyskerne og sivile nordmenn var det en viktig transportvei som måtte holdes åpen.
Det kan jo heller ikke legges skjul på som følge av den totale krigføringen ble også fiskerflåten og dermed næringsgrunnlaget hardt rammet.
Alf R, Jacobsen går rett inn i dette og serverer oss usminket begivenhetene fra de første store skipstragediene som fant sted i 1940-241. Flere hundre nordmenn omkom etter at hurtigruteskip ble senket av engelskmenn. Tragediene med Barøy, Richard With og Vesteraalen ble til fulle utnyttet av tyskerne i deres propaganda mot engelskmennene. Men dette er en kritikk som rammer alle krigsførende partier. Også norske MTB’er fra baser i England. Russerne så jo ganske naturlig på havområdet helt nord – Hammerfest, Honningsvåg, Kjøllefjord, Mehamn, Vardø, Vadsø og Kirkenes – som krigsområde.
Tyskere og for den saks skyld nordmenn var heller ikke Guds beste barn i så måte. Det må tilføyes at de engelske aksjonene kunne sees på med bakgrunn av Churchill’s hissige krigsgemytt og konkurranse og sjalusi engelske høyere offiserer mellom. På russisk og tysk side var det liknende forhold som spilte inn.
Uansett. Krig er krig og tragedier er og blir tragedier. At det var den norske kystbefolkningen det gikk utover har ikke vært populært å snakke om i årene etterpå. Her skal dokumentarforfatteren ha en fjær i hatten! Ingen kan bestride hans nasjonale sinnelag etter hans bøker om Kongen som sa nei, kampene ved Narvik og Blüchers endelikt i Drøbaksundet.
En annen ting: Alf R. Jacobsen er vokst opp i Hammerfest, en sentral by i det dramaet som fant sted. Derfor ser vi gjerne at han er nøye og omfattende med navn i boka. Dette er og blir en dokumentasjon av uvurderlig verdi.
Men det er også noe langt mer.
Det er hjerteskjærende å lese om dette skrevet av en som sto nær i dramaet og måtte i stor grad blitt preget av det som hadde skjedd med naboer, familie og andre. Helt på slutten av boka drar han noen ekstra tunge tak i så måte, noe som går sterkt inn på leseren.
Dette er viktig for oss. Vår tid kan ikke la stå upåaktet av det som skjedde!
