Et nytt ord har sneket seg inn i språket vårt de siste årene og forårsaket et tilskudd til debatten. Begrepet «svenske tilstander» settes ut av den ene part i norsk samfunnsdebatt for å avskrekke den andre. Men hva ar det?
Tidligere venstrekjøring dreier det seg i hvert fall ikke om. Bjarne Riiser Gundersen har studert i Sverige i flere år og har gjennom årene samlet seg en tjukk saksmappe om det han oppfatter tangerer emnet.
Bjarne Riiser Gundersen: Svenske tilstander, Vigmostad & Bjørke 2019, 265 s.
Kort sagt: Det er når politikere på den blå høyresiden eller for den saks skyld Donald Trump slår på stortromma og advarer mot at vi ikke skal få det så fryktelig som i Sverige.
Ikke? Men hva er så galt eller forferdelig med Sverige? Neppe at et politisk parti med brune røtter oppnår 17 % av stemmene (vi er ikke helt borte her hjemme heller, jfr. et visst Venstreutspill) og er Sveriges tredje største parti, kanskje når dette leses endog høyere på meningsmålingene. Heller ikke at noen neppe vil ta i dem med ildtang. For vi lever i et demokrati og må akseptere dets spilleregler. Med eller uten ildtang.
Hvorfor gjør man da ikke som i Norge? Drar inn de høyreekstreme i regjeringen, gir de en slags tjore av lissomansvarlighet og dermed sørger for at de spises opp av intern krangel og frustrasjon? (Hvis det er det som skjer….)
Nei, Sverige er nok forskjellig fra Norge.
Bjarne Riiser Gundersen har bakgrunn som student i Sverige i flere år. Han har skrevet debattbøker og saksbøker her hjemme. Han setter seg ned for å se på dette fenomenet.
Dette er neppe heller noen ramsalt kritikk over Sylvia Listhaug med flere. Det er snarere en ærlig og åpen bok om hva som har skjedd i nabolandet de siste årene.
Sverige har fortsatt en regjering selv om den ikke har flertall i Riksdagen. Statsministeren heter Stefan Löfven fra sosialdemokratene, en tilsynelatende stødig kar med bakgrunn fra fagbevegelsen. Og togene går i rute, i hvert fall sånn noenlunde. Så langt så greitt.
Men fra Malmø og store bydeler i Stockholm og Gøteborg kommer sjokkrapporter om økende kriminalitet, særlig fra innvandrerungdom. Det er nesten ikke til å tro det når du leser om kriminalitet og mord som ofte skjer i byene. Det kan jo ikke være så ille, og det er det heller ikke. I 2016 kåres Malmø av Business Insider UK som en av Europas lykkeligste byer å bo i i en undersøkelse. Likevel drar Sylvia Listhaug til Malmø for å avsløre de ‘svenske tilstandene’ som et opplagt valgtriks, noe som hun ikke fikk riktig til. Men media fulgte opp i alle varianter. Ligger problemet egentlig her?
Bjarne Riiser Gundersen treffer en mengde folk og sammenholder det han får høre med sine egne utklipp og notater, ikke minst erfaringer. Han er heldigvis edruelig i sin holdning og legger ikke moralske kriterier til grunn for det han finner. Eller tyr til store bokstaver.
Boka er verdifull for Norge. For det samme han finner i nabolandet ser vi også trekkene av her hjemme. Men på langt nær i samme målestokk.
I etterkrigstiden framsto Sverige på mange måter som et idealsamfunn med høy levestandard, god økonomi, produktiv industri og velfungerende sosiale ordninger. Økt innvandring ble sett på med velkomne øyne da muligheten dukket opp. Først og fremst til å fylle landets behov for økt arbeidskraft. Men mye har endret seg på få år. Landet var ikke i stand til å ta imot den store flyktningestrømmen som særlig i 2015 veltet inn over landet og forholdene ble på mange måter snudd på hodet. Det skapte frustrasjon og debatt i Sverige og begrepet fikk næring. Men er det så ille?
Definitivt ikke. Sverige er et samfunn med høy selvbevissthet. Det er stolt av sin historie, sin stormaktstid, sin Gustav Vasa og Karl XII. Forsåvidt også sin kunnskap og akademiske nivå hvis man kan si det slik (noen kremter om et visst akademi og om det er det mye å si, ikke minst om oppstyltethet, men det er en annen historie). Sverige har en patriotisme vi ikke finner tilsvarende av i Norge som derimot har spontanitet og ekte glede i sin søttende-mai-jubel.
Boka er ikke akkurat strålende som reportasjebok. Den er tungt lastet ned med akademiske vendinger og fremmedord. Alt dette sosiolog-snakket kan ærlig talt virke slitsomt.
Men i en lengre del glimter boka til med strålende og bilderik reportasje. Det er når forfattteren drar nordover, inn ide dype skoger i Dalarne, i ‘rustbeltet’. Her er det gamle gruver og ikke minst et område hvor den nynazistiske motstandsbevegelsen gjør seg sterkt gjeldende. I dette avsnittet makter forfatteren å gi oss snev av duften av furu og bark på den ene siden og ikke minst et hint av nazismens styggedom på den andre. Han minner oss på at Sverige kanskje var det eneste landet i vår del av verden som ikke hadde behov for noe oppgjør eller gransking etter annen verdenskrig.
Boka gir kunnskap og innsikt i et begrep som her hjemme misbrukes og av de det gjelder, svenska brorsan, oppfattes sårende.
Sånn sett har boka nytte.
