Kulturnyheter

Siste om Salander

Stieg Larsson

Da Stieg Larsson plutselig falt om og døde i 2004 hadde han fullført tre vanvittig flotte bøker om Lisbeth Salander og Michael Blomquist. Retningen var klar: tradisjonell svensk krim med venstrekjøring, det var som spyttet ut av stilretningen som i sin tid på 1970-tallet startet med Sjöwall/Wahlöös krimromaner som dannet et mønster med sin samfunnskritikk og klart venstrevridde holdning. Og som var vanvittig flotte. Rollefigurene til Sjöwall/Wahlöö finnner vi ennå Beck-serien på TV.

David Lagerkrantz: Hun som må dø, Gyldendal 2019, 378 s.

Flere forfattere i Sverige markerte seg i tiden etterpå med handlingsmettede action- og krim-bøker, i første rekke Henning Mankell og Jan Guillou med helte-skikkelsene Wallander og Hamilton. Men ingen kommer opp mot Stieg Larssons mesterskap.

Stieg Larsson var i ferd med å legge siste hånd på den fjerde boka i en serie som ble en verdenssuksess og førte til flere store filminnspillinger.

Naomi Rapace i filmen Menn som hatet lkvinner (2009)

Hans tre bøker er med sin fantasi og fantastiske spenn en slags fortellinger fra virkeligheten. Selv drev han Expo, et tidsskrift som hadde som oppgave å sette fokus på de høyre-ekstremistiske og fascistiske strømningene i Sverige. Tidsskriftet eksisterer den dag i dag i virkeligheten og i bøkene under navnet Millenium.

Forfatteren David Lagerkrantz gjøv løs på oppgaven med å fortsette der Stieg Larsson slapp, dvs. bygge videre på fortellingen om super-hackeren og Blitz-dama Lisbeth Salander og tidsskriftsjournalisten Michael (Mikael i hans bøker) Blomquist. Det ble hausset stort opp men det må nok sies at resultatet ærlig talt sto noe tilbake for forventningene. For dette var tross alt ikke Stieg Larsson. Stemningen, intensiteten og spenningen var der ikke i samme grad og framfor alt manglet hovedpersonene den rette tegningen. Det bitre og brennende hos Lisbeth Salander kommer ikke så sterkt fram.

Fra filmen Jenta som lekte med ilden

Nå foreligger den fjerde og avsluttende boka i serien til Lagerkrantz. Her kan vi endelig se at Salander/Blomquist har fått luft under armene. I hvert fall til en viss grad. For vi savner fortsatt kloa til Stieg Larsson for å være ærlig. Men det er kanskje for mye å forlange?

Det er en ting jeg ikke likte ved boka. Slutten er så til overmål i James Bond-stil at det blir overmettet. Slike usannsynligheter hører hjemme i en ikke-seriøs fabel-verden. Dessuten er den en dårlig kopi av et tidigere bedre formulert avsnitt hos Stieg Larsson. Det er også her forfatteren slenger på noen linjer som minner om Hamilton-bøkene. Selv om Stieg Larsson på ingen måte likte de hemmelige tjenester i Sverige er det framfor alt en annen forfatter som har beskjeftiget seg med dem. Etterlikningen er ikke bra nok

Uansett er dette en brukbar action-krim med et handlingsplan som har mange fotfester i det mafia-belastede Russland og i svensk storpolitikk. En sherpa som er funnet død som uteligger i en Stockholm-park, må finne seg i å være en rød tråd gjennom fortellingen. En kjendispreget klatreekspedisjon på Mt. Everest med knulling i telt på 8000 meters høyde er sentralt.

Et broket utvalg personer flokker seg rundt dem. Sånn i hvert fall i likhet med originalen. Men du vil ikke oppleve det brennende intense hos en herjet Blitz-hacker. Til tross for at kjendiser og maktersoner får seg en på tygga.

Det blir som å se en Beck-epsode på TV selv med Persbrandt som Gunnvald Larsson.

Sjekk også

Kjøss meg i ræva

– Kjøss meg i ræva, sa Dag Solstad. Med et kraftuttrykk og en eksplosjon som …

Haddy Njies dagbok

Hun er utdannet journalist og kjent som poparttist, programleder og skuespiller. I tillegg er hun …