Dette er en bok som faller i to klart atskilte deler: den ene fra 1919 og fram til ca. 1970, den andre fra 1970 og fram til og med i dag. Grunnen er selvsagt Mariss Jansons og det voldsomme løftet som skjedde med orkesteret under hans ledelse.
Oslo-filharmoniens historiebok går dyot og omfamgsrikt til verks, men det er likevel en åpen bok og den byr på mange morsomme episoder selv om de mange turnehistoriene er holdt litt på avstand.
Alfred Fidjestøl: Lyden av Oslo, Oslo-filharmonien 1919-2019 Cappelen Damm 2019, 507 s.
For det er ikke bare småtterier og bagateller denne historieboka kan by på. Det tyngste og mest interessante av historien er selvsagt de siste tiårene som ble innledet med Mariss Jansons sjefsdirigentperiode.
Men boka inneholder også mye annet viktig stoff. Eksempelvis var orkesterets førstefløytist hemmelig Gestapo-agent allerede ved krigsutbruddet 9. april. Det er også interessant å lese om hva som skjedde under okkupasjonen. Ved ett tilfelle var det åpen uenighet mellom orkesteret, særlig musikerne, og Hjemmefronten som var nødt til å understreke sin parole flere ganger, blandt annet over BBC. Men selv om orkesteret medvirket på mange offisielle nazi-arrangementer som bl.a. innsettelsen av Quisling under statsakten i 1942, unngikk det rettsoppgjøret. Det var likesom ikke ille nok å spille på en scene dekorert med hakekors og for et publikum med oppstrakte Sieg Heil-hender.
Her har det etterlatt seg spor i søla, som at når de leide inn ekstramusikere for å framføre Bruckners syvende symfoni stilte to tyske militær-musikere opp – i uniform!
Av en litt annen valør er framstillingen av de to tiårene før krigen. Her understrekes det tydelig nok hvilken småby Oslo egentlig var. Små feider som kunne ha bakgrunn i kunstneriske valg og preferanser. og personlige misforståelser. sjalusi osv., noe som tilhører et besteborgerlig miljø selv om de nærmest var målført av de lkommunale Arbeiderpartirepresentatene i Filharmoniens styre.
Her har vi merket oss at Kyrre Grepp, partiets leder etter den revolusjonære politikkdreiningen i 1918, satt en tid i orkesterets styre!
De første årene hadde orkesteret sterk og solid støtte fra skipsrederstanden som nøt godt av jobbetidvennlige frakter under verdenskrigen. Faktisk ble Filharmonisk Selskap som det hette grunnlagt etter initiativ av en styrtrik skipsreder som hadde håp om at «edel musikk» måtte føre menneskene sammen igjen etter det barbariet som fant sted i skyttergravene.
Delvis mykt feier historieboka over tredveårene og den voldsomme nasjonalismen, delvis politisk rettet, som gikk over landet. Komponister som Per Reidarsson som også var Arbeiderbladets kritiker og Monrad Johansen ble begge dømt for sitt NS-medlemskap i Landssvikeroppgjøret etter krigen. En aktivist som Geirr Tveitt var nok atskillig mer ytterliggående enn disse to, bl.a. ved sin daglige bønn til Odin og Tor som han sa. Men han ble ikke noe mer enn rådgiver for de nazistiske okkupantene den første tiden før han bråsnudde og ble motstandsmann.
Slik sett er denne historieboka også en viktig del av norsk musikk- og kulturhistorie i betydningsfulle år.
I etterkrigstiden får vi med oss striden om populærkultur og Grand Prix. Morsomt? Javisst!
De siste tiårene er det et stigende jubelbrus.
For oss i dag framstår orkesteret nærmest i den rosenrøde skyen med noe av det ypperste av klassisk musikk bak seg utgitt på CD-fronten. Faktisk var det også en tid det symfoniorkesteret i verden som spilte inn flest klassiske CD’er. Boka dokumenterer grundig den internasjonale rosen det fikk, at det måtte settes på linje med, kanskje høyere enn orkestrene i Berlin og Wien,
Boka bringer mange opplysninger som gjør det mulig og forstå Mariss Jansons beslutning om aldri å sette sine bein igjen i Oslo Konserthus. Men det underliggende personlige, bl.a den voldsomme avgudsdyrkingen han ble møtt med av musikerne , sies det ingen ting om. Derimot tror vi ham langt på vei når det gjelder det sirupsliknende norske systemet. For en som var vokst opp i Sovjetunionen var tankene om likebehandling fremmed,
Et lite apropos er det at boka påpeker at filharmoniens spilleplaner og solistvalg de første åra under hans ledelse i realiteten ble styrt fra Sovjet, Hans betingelser for utreise var strenge og undergitt tildels uforståelige kriterier.
Jeg husker ennå den spesielle måten han gjorde sine entreeer på. Korte, hurtige skritt, raskt opp på podiet, heve pinnen og så i gang. Prøvene med ham kunne være tildels slitsomme. Om og om igjen kunne han repetere på samme frase, «immer besser» som han sa. I normale tilfelle ville dette før til antagonisme men i hans tilfelle var det motsatt. Musikerne elsket ham for dette. Det ga jo resultater som ingen kunne ha drømt om!
En historiebok om noe av det største som har hendt i norsk kulturliv med et solid strøk norsk kulturhistorie attåt. Joda!
