Jan Guillou begynner dels å kjede oss på vei mot årtusenskiftet

I sin niende bok om det forrige århundret og sin morsfamilie fra Bergenskanten har Jan Guillou etter min mening levert noe på grensen av det kjedeligste jeg til nå har lest av ham. Han har i sin tid skrevet det flotteste og skarpeste av spenningslitteratur og politisk krim i Norden. Hamilton-bøkene lever ennå i gjentatte nye filmatiseringer.

Jan Guillou; Den andre dødssynd, Vigmostad & Bjørke 2019, 471 s.

I årets bok – som omfatter 80-tallet – faller han delvis dypt ned i kjedsomhetens dyp. Han har, selv i Hamilton-bøkene, hatt stor forkjærlighet for lange og omstendelige middagsmåltider, seremonier og eksklusive vin-merker. Her gjentar han seg igjen på det nesten mest ekstreme. Dessuten er det lite handling til å begynne med i boka.

Vi befinner oss i en tid hvor Reagen og Thatcher hersker og Palme blir skutt. Dette innbyr til meningsfullt handling og det blir det også etterhvert. Dessuten er det ikke til å unngå å registrere at han ikke liker Expressen, det svenske VG, for å si det slik. Deres journalister virker like lite ærlige den gangen som vi så nylig i Johaug-saken. Mye av denne delen bærer preg av at Guillou skal «gjøre opp» mot mange av de som gjennom årene har irritert seg over hans arrogante stil. Og dem er det jo kanskje en del av…

Men boka er heldigvist ikke bare middagspludring. Etterhvert kommer han seg. Det er lange avsnitt hvor han beskrivelser begivenhetene i Thatcher-Reagen’s tid og jappene i deres avgudsdyrkelsen av den nye guden: Markedet.. Her kjenner vi igjen kloa og her er Jan Guillou som han burde være. Dessuten omfatter tidslinjen Palme-mordet. Og her er vi inne i bokas absolutt beste del. Det helt absurde og næmest kafka’eske som skjedde etter Palme-mordet er på en måte herlig lesing. Men det

vekker også alvorlig ettertanke, hvor vi må si stakkars Sverige.

Vi har tidligere lurt på hva som ville skje når begivenhetene i hans nye delvis selvbiografiske serie kryssr det han beskriver i Hamilton-bøkene som faktisk starter på denne tid på 80-tallet. I årets bok gjør han det slik at den berømte Karl-Johan scenen fra den første Hamilton-boka gjenoppstår i årets bok, en scene som Guillou senere forklarer i virkeligheten skyldtes Marte Michelets barnesykdom. Han hadde egentlig avtalt en øl med Jon Michelet. I stedet ble det en lek med norske SIPO.

Hamilton gjør også en kort visitt på en side, denne gang som vitebegjærlig orlogskaptein. Ikke som action-helt.

Men jeg tror vi neppe kan forvente mer Hamilton-stoff utover, hverken fra Sicilia, nordkaloltten eller Libya. Århundret går raskt mot sin avslutning. Det han prisverdig legger inn her er en god del linjer om de danske «Appel»-folka, den maoist-grupperingen som endte opp i Blekingegadebanden og deres bankran og våpentyverier for palestinske PFLP. I dette framstår forfatteren edruelig og holder seg til «den rette linja», dvs. PLO og Yasser Arafat for å si det slik.

Med andre ord, blandet kost fra Jan Guillou dette året. Men greier du å svelge den langdryge første delen av boka kan resten by på dels glimrende scener. Her kjenner vi oss igjen og her humrer vi over jappene og svensk media.