Mäkelä

I sin jubileumssesong ser man ikke bare bakover men også framover. Store navn i orkesterets historie, som først og fremst Mariss Jansons, skal markeres. Men også den kommende sjefsdirigenten, den unge finnen Mäkelä, presenterte seg på denne konserten i jubileumssesongen.

Ikke uten grunn trekker vi Mariss Jansons navn opp fra hatten når vi skal skrive om ham. Begge var unge og så å si helt ukjente da de fikk sjefsjobben i Oslo. Mariss Jansons oppnådde resultater i verdensklasse med sin stadige «immer besser»-gnikking på gjentagelser og gjentakelser. Det vi registrerte med den unge finnen var en enorm lydhørhet og kontakt med musikerne.

Oslo Konserthus 7.11.19 Bull/Halvorsen: La melancolie, Rachmaninov: Paganini-variasjoner, Arne Nordheim: Epitaffio, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, Kiril Gerstein – klaver, Klaus Mäkelä: dirigent

Så dette lover bra! Oslo-filharmonien har med sin tredje finske sjefsdirigent de siste 100 år opplagt truffet en kapasitet som kan utvikle orkesteret – og ikke minst seg selv – opp til nye høyder.

Derfor er det forståelig at han legger opp til et bredt norsk program fra Ole Bull og Johan Halvorsen til Arne Nordheim. Her treffer han mye av essensen i norsk orkesterlitteratur de siste hundre årene. I tllegg Rachmaninov og Sjostakovitsj, sistnevnte med den svært suksessfulle CD_innspillingen med Mariss Jansons i glansdagene. Joda, dette kan bli stort.

Vi var redde for at Kiril Gerstein ville banke i vei som mange av hans tømmrthugger-kolleger østfra har som vane å gjøre når de skal servere oss russisk stasmusikk for klaver før bjørnejakta. Men neida, fint og sart tryllet han ut Rachmaninovs små fiksfaksierier i det som egentlig er hans femte klaverkonsert. Det var overbevisende og velklingende.

Overraskende hadde dirigenten valgt å presentere Arne Nordheim og Sjostakovitsj under ett: ikke før hadde Nordheims vakre klanger tonet ut før Sjostakovitsj hamret i vei med sin kanskje mest suksessfulle symfoni, i hvert fall som det sies, en symfoni som fikk Stalin til å glise i barten.

Symfonien ble skrevet på 30-tallet, en tid kjent som ‘de store utrenskningenes tid’ med et ord fra komponisten på partituret om at dette var et bidrag fra en komponist som ville korrigere sine borgerlige feil.

Hvilket han gjorde! En sterkt overbevisende førstesats underlagt den klassiske sonate-formen til over-vakre partier i den langsomme satsen til pauker og trompeter i den triumferende sistesatsen. Her fikk Sjostakovitsj det meste til å stemme og orkesteret her i Oslo spilte seg varm under sin nye ledelse som fikk slått fast at dette verket har de godt grep på.

Vi har noe å glede oss til i årene framover!