Det er stort spenn i Anne Holts nye bok, den andre med hennes nye krimhelt Selma Franck. Her virvles vi tett inn i etterkrigstidens skandale som de hemmelige Stay Behind-gruppene og nåtidens internetthets av muslimer og ‘de mørke’. Dessuten forsyner den tidligere justisministeren seg fritt på øverste hylle av skandaler i den offentlige verden. Særlig blandt de mørkeblå som har vært dyktige på å trampe skikkelig i klaveret det siste året.
Anne Holt: Furet, værbitt. Gyldendal 2019, 396 s.
For de har ikke nølt med å gjøre seg gjeldende, særlig når det gjelder justisministerposten. Her har det ene villere scenarioet etter det andre brettet seg ut mens justisministre har kommet og gått i stadig økende takt og bare invitert skriveføre folk til å grafse til seg.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg var svært nysgjerrig på hva en tidligere justisminister med stort sett gode skussmål og æren i behold som Anne Holt fra Arbeiderpartiet fikk seg til ¨å skrive når hun skulle legge Stay Behind-gruppene inn i sin nye bok som faktisk mer er en action-fortelling framfor en tradisjonell krim.
For meg sto dette i fokus ved lesingen. Befridd for Hauge og Håkon Lie tåler vi kanskje å omgås denne pinlige saken i vår tid, et vitnesbyrd om at Norge var en hårsbredd fra fascistisk diktatur i nære år. Den tidligere justisministeren er ærlig når hun legger dette inn i noe som var tenkt å være en hardbarket thriller. Her er ingen pekefinger hevet til moralsk fordømmelse, her står de faktisk omstendigheter klart og usminket fram. Jeg likte denne vinklingen.
Det blir mye justisminister i dette, både fra forfatterens hånd og med handling i boka. Men til selve handlingen er det ikke mye forøvrig å si. Vi vil ikke ofre ord på det nesten håpløse i å la krimhelten våkne i en brennende hytte langt inne på Hardangervidda med delvis hukommelsessvikt. Det blir for melodramatisk. Her avslører Anne Holt at noe stort friluftsmenneske er hun i hvert fall ikke.
Og noen stor action-fortelling er dette som sagt heller ikke. Anne Holt mestrer ikke det helt store formatet.
Til en slags action thriller å være er denne boka derfor bare delvis interessant i partier, Ingen Guillou akkurat, men underholdende nok. Jeg må innrømme at min interesse knyttet seg til hva en tidligere justisminister kunne få seg til å si i en relativt fritt-fram form. Og helt på slutte gjær hun også det. Hun lager en kommentar om at etter skandalene kommer forfatterne. Riktig tenkt.
Og det gjør denne boka grei nok, at den kan ha en viss verdi. Men noen topp action thriller er det ikke. Noen flere fot-turer på vidda hadde kanskje hjulpet!
