Grandios Mahler

Hvor gammelt er CD-formatet? Vi tok til å undres da vi nylig fikk denne CD’en i hende. For den så akkurat slik ut som noen CD’er så ut på den tiden, dvs.- «gamle dager» , med litt kunstnerisk stæsj, bilde på skrått osv.

Mahler: Symfoni nr. 3 d-moll, Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons, Randi Stene -mezzo sopran, Sølvguttene, Oslo filharmoniske kor, opptak fra konserten 24.8.2001, Simax PSC 1272 2019

For her snakker vi om et opptak som ble gjort i 2001 og gitt ut nå i 2019. Det har altså gått noen år for å si det pent. For det var kanskje slik at konserten(e) man bestemte seg for å ta opptak fra ikke var de(n) perfekte? Vi husker fra konserten noen dager før (den 21. august) med samme utøvere og samme verk at en sjenerende ulyd, en brumming, blandet seg inn i framføringen. Eller var det slik at en gullbit, en gudbenådet juvel som denne skulle man gjemme til en virkelig stor anledning, som hundreårsdagen?

Hvis det er dette siste som er utslagsgivende så vil vi bare si: full klaff. For her har vi en funklende edelstein, som er gjemt til en virkelig gyllen stund.

Helt på tampen av Mariss Jansons tid som sjefsdirigent i Oslo ble det gjort noen innspillinger av Mahlers symfonier, dvs. nr. en, tre, sju og ni. Dette ut fra Mariss Jansons begeistring for orkesteret og hva det kunne få til. Han tok med seg en kopi av mastertapen over til USA hvor han også dirigerte den gangen, og fortsatte å jobbe med innspillingene. Da de første CD’ene kom av symfoniene 1 og 9 ble det jubel. Dette var sjeldne gullbiter her hjemme, dvs. vi hadde aldri før opplevd noe liknende. Vi frydet oss stort i begeistring, også da nr. 7 kom. Men hvor var det siste opptaket, konserten vi mente kanskje var den beste av dem alle med Mahler, den med symfoni nr. 3? Vage svar, men resultatet foreligger nå, til hundreårsjubileet for orkesteret, atten år etter konserten.

Og da vil vi bare si, det var verdt å vente på. For musikk som dette er tidløs. Og et orkester og dirigent som sørger for å få noe slikt festet til rilllene har skrevet sitt navn inn med gullskrift i evigheten – og der vil det stå og blinke på perleporten for alltid.

Jeg var fra meg av begeistring etter å ha hørt disse to skivene. Det er tross alt gått atten år og jeg mener jeg var begeistriet den gangen på konserten også. Men på en annen måte. Nå frydes jeg ved alle de små detaljene, ikke minst messinginstrumentene som med denne symfonien måtte ha en storhetsperiode i vårt nasjonale symfoniorkester. Eller de silkemyke strykerne? Eller stortrommas nærmest viltre utfall?

Denne symfonien har fått oss til å fantasere om hva som hadde skjedd hvis Mahler i sin levetid hadde opplevd en full nordisk sommer. Han var riktignok på Oslo-besøk i august 1891. Han dro eller klatret opp til Frognerseteren og tok noen skritt i Nordmarka, hundre år før Northug. Dernest tok han båten fra Larvik og rundt Sørlandskysten. Det eneste minnesverdige etter hans mening var inntrykket fra et frelsesarmeorkester på båtsdekket samt at han så Ibsen på Grand men turde ikke å ta kontakt.

Men vi tenker. Hva hvis han hadde opplevd en nordisk sommer med tusser og troll, nøkken som surkler i myra og haugefolket borte i lia? Hva med det mystiske blåskimmeret klokka fire om morgenen? Hva med alt det rare som rører seg i kratt og enger, blandt grasstuster og blomster?

Vi bare spør. Det nytter ikke å få annet svar enn at den bøhmiske komponisten selv titulerte sin tredje symfoni for en sommermorgensymfoni da han startet med arbeidet på den i omtrent disse årene, men sløyfet senere dette navnet.

Jeg vet i hvert fall såpass at den veldige kraften som han sto for med sine pauker og basuner ville vært noe helt enestående. Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med når jeg hører et nordisk – norsk orkester spille denne symfonien i 2001, hundreogti år etter.

For det er kraft i Oslo-filharmonien. Musikken spretter og hopper. Det er ikke stans i naturinntrykkene. For i sine teksten som gjerne fulgte notearkene leser vi som en forklaring til hver sats: 1. Pan våkner – sommeren marsjerer inn, 2. hva blomstene i engen forteller meg, 3. hva dyrene i skogen forteller meg, 4. Hva menneskene forteller meg. 5. Hva englene forteller meg, 6. Hva kjærligheten forteller meg.

Fanfarene som innleder symfonien, braket fra basuner og pauker, er en slags bachannalsk orgie av inntrykk og følelser.

Symfonien er stor og mektig og framføringen er noe for seg selv.

Det hører med at i samme slengen – påvirket av naturopplevelser – skrev Mahler ikke bare en symfoni, men to. Mye av den etterfølgende fjerde symfonien består av materiale han rett og slett ikke fikk plass til i den allerede gedigne tredje. Blant annet sluttsangen som var hentet fra Des Knaben Wunderhorn.

Forholdene rundt sjefsdirigentens fortsatte stilling hadde også utviklet seg til nærmest kaos på denne tiden. Han hadde i flere år varslet om sin avgang men ble hele tiden overtalt til å fortsette «litt til». Dette strakk seg utover den naturlige grensen han måtte ha for å gjøre en jobb skikkelig. Han hadde lenge vært antagonistisk til landets politikere som han anså som en hemsko for landets kulturliv, særlig dets fremste orkester. Bevilgninger, musikersituasjonen, men først og fremst konsertlokalet, Konserthuset i Oslo, som han så som den største skandalen. Forholdene der kom til å utvikle seg til en slags psykologisk barriere gjennom årene. Da det på en formiddagsprøve satte i gang med arbeider, ilter borring fra slagdrill et sted i huset, sprakk det. Han slang pinnen i gulvet og trampet ut. Jeg går umiddelbart var beskjeden.

Helstetilstanden var heller ikke god etter slaget han fikk på podiet i Oslo under en konsertant framføring av La Boheme bare for få år siden.

Men det var ikke verre enn at han så hvilke gedigne muligheter det lå i noen feite Mahler-innspillinger. Det ville styrke hans posisjon, enten det var i USA hvor han var aktuell som kanskje ny leder av New York-filharmonikerne, eller i Europa hvor han i løpet av kort tid kom til å lede både Concertgebouworkesteret og Bayersk Radio Symfoniorkester, de mest prestisjefylte i Europa etter Berlin og Wien.

Dette var altså situasjonen. Mahlers tredje var noe av det siste han gjorde i Oslo.

Men de digitale rillene har altså overlevd årene og gitt oss en skatt som jeg anser er noe i retning av noe av det største som har hendt i norsk kulturliv noengang. Store ord? Men de er verdt det. Til de grader! Nå ligger CD’ene på bordet, det er en skatt av uvurderlig betydning.

For musikk som dette og en slik innspilling går du ikke uberørt fra.

Santidig er dette en verdig markering av den store tiden med Mariss Jansons og Oslo-filharmonien. Det startet med innspillinger av Tsjaikovskijs symmfonier som ble hyllet som de beste som noengang var gjort. Og det avsluttet med disse gedigne Mahler-symfoniene, på tross av at de var foretatt under ‘verdens beste garasjelyd’ som opptaksleder Krzysztof Drab påpekte

bildene av Mariss Jansons tatt av Kulturspeilet des. 2000

Se vår omtale av konserten 22.8.2001 (søkeord «naturopplevelse»)