1989

I andre del av det forrige århundret er det særlig to år som for ettertiden er blitt stående som merkepeler, 1968 og 1989. Det første indikerer en slags vestlig kulturrevolusjon, at ungdommen tar over i musikk, mote, holdninger og vaner. Men det andre er det viktigste, det står for kanskje noe av det aller mest betydningsfulle som har skjedd i etterkrigstiden, jernteppets fall og opphør av den kalde krigen.

I ettertiden er det de fargerike pussighetene i 1968 vi helst snakker om, årstallet har etterlatt seg masse synonymer som 68’er, storslått musikk osv. Men ingen vil forstå deg hvis du sier 89’er. For hva er det?

Per Anders Madsen: 1989 – Året som endret Europa, Gyldendal 2019 354 s.

Nei det er ikke like enkelt å sette navn på personer etter dette årstallet. Men det som skjedde er klart nok: atomvåpenopprustningen tok slutt, piggtråd og murer som delte Europa ble klippet og hugget opp. For de som lever i dag er det nesten uforståelig at det var en tid som strakk seg fram til 1989, med diktaturer, ensretting og overgrep.

Per Anders Madsen har bakgrunn fra Aftenposten. Boka hans er velskrevet og oversiktlig. Den minner oss om at det var ikke for mer enn 30 år siden at vi levde i en total annen verden, rett og slett under atomtrusselens paraply. At menneskeheten overlevde er rett og slett et mirakel for det finnes nok av eksempler på nesten-feil som kunne utløse utslettelsen eller faktiske begivenheter som Cuba-krisen som i verste fall kunne føre til reneste katastrofen for å si det mildt. Og de som har sett Peter Sellers i Dr. Strangelove vet at gale mennesker er det nok av. Når det gjelder uberegneligheten er det bare å slå opp på Trump.

Madsen har konsentrert boka si rundt en gruppe opposisjonelle i Leipzig. Noen var religiøse og andre drevet av frihetstrang. Men de sto på sitt og hvor merkelig det enn kan høres, maktet de å opprettholde et slags nettverk i DDR. Det skyldes ikke minst utenlandske journalister som var flinke til å rapportere om overgrep mot menneskerettighetene. Gruppa i Leipzig hadde som sentralt punkt fredsbønner en gang i uka. Dette hadde regimet vanskeligheter med å gripe inn mot. Etterhvert fikk de økende omfang og tilslutning. Eksempelvis sluttet stjernedirigenten Kurt Masur seg til frihetsbevegelsen. Han var uten tvil Leipzigs fremste kulturpersonlighet gjenom sitt virke som leder av Gewandhausorkesteret, i operaen og dermed også ukentlige Bachkonserter i Thomas-kirken. Hans tilstedeværelse gjorde at Stasi ikke bare kunne slå løs på folk. En artighet er det at partisjefen Honecker ble avsatt av et enstemmig politibyrå, også partisjefen stemte med flertallet for sin egen avgang – slik hadde det alltid vært!
Parallelt følger Madsen utviklingen i Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen, men ikke så nøye som i Tyskland. Han refererer også til det som skjedde i Kina på den himmelske freds plass. Et lite morsomt poeng her er at inntil denne dagen pleiet Kinas kommmunistiske parti vennskapelige forbindelser med AKP (m-l), partiet Rødts forgjenger, men disse ble brudt på timen samtidig som Sigurd Allern i Klassekampen slo opp med fete typer at den svarte fascismen har tatt over i Kina.

Det må fastslåes uten tvil at det som skjedde i Øst-Europa var en folkelig bevegelse, ikke rent opprør men for å skaffe seg frihet til å reise hvor en vil og ta del i det de oppfattet som den vestlige verdens matfat og goder.

Men det skjedde også under ly av det Gorbatsjov hadde satt igang som lederen av det mektigste landet østpå, perestroika og glasnost, noe som til slutt endte med Sovjetunionens fall.

Det er faktisk spennende fortalt. Her er ingen oppramsing av navn og årstall. For ettertiden vil 1989 bli stående som et årstall av stor betydning. Ikke bare for Europa men også verden ble totalt forandret.