Ellen Horn med ønskedrøm:

De beste Ibsen-forestillingene ved tusenårsskiftet!

Foran Ibsen-festivalen 1996

I 1999 feirer Nationaltheatret sitt hundreårsjubileum. Året etter vil verden gå inn i et nytt årtusen. Ellen Horns ønskedrøm er å ta vare på Ibsenforestillingene opp gjennom årene, slik at vårt årtusen avsluttes med å fremføre det beste vi har av Ibsen.

– Dette er noe jeg drømmer om, sier teatersjefen ved Nationaltheatret til Kulturspeilet. For tiden er hun fullt opptatt med å forberede årets Ibsen-festival. Programmet avspeiler den posisjon Ibsen og festivalen har i den internasjonale teaterverdenen: gjestespill fra Kina (En Foikefiende), Israel (Gengangere), Tsjekkia (Fruen fra Havet) og Peer Gynt fra våre naboland Sverige (fjorårets teateroppsetning ifølge Nöjesjournalen) og Finland og Teatteri Jurrkas versjon som ble siste sesongs store suksess i Helsinki – blant andre.

– Det er enorm interesse for Ibsen overalt, i Tyskland oppføres han mer enn Shakespeare! sier Ellen Horn. – Dette er den femte Ibsenfestivalen vi organisererer, og det er slående hvordan interessen har vært økende. Folk kjenner til festivalen nærmest over hele verden. Vi har hatt besøk fra Pakistan og Armenia og i år fra Kina. Festivalen er omtalt i presse både i Tyskland og Storbritannia.

Psykologisk dypdykker

– Hva er det som gjør Ibsen så interessant i dag?

– Han tok tak i dypere strømninger i menneskesinnet, og var en av sin samtids første psykologiske dypdykkere. Gjennom sitt liv og personlighet og ikke minst perspektiv fra Europa til Norge klarte han å sette det norske lynnet i en internasjonal helhet. Han hadde evnen til å løfte frem det universelle i den norske tenkemåten og livsstilen.

– Selv etter hundre år?

– Vi får klare vitnesbyrd om hans aktualitet stadig vekk. Senest snakket jeg med noen som hadde jobbet med Gengangere i Bangla Desh. Stoffet hadde belyst mange av deres her-og-nå problemer, og vekket enorm interesse.

Aids-problematikk

– Mange ser Gengangere som et stykke av i dag. Forutså han aids-problematikken?

– Det er en forenkling av problematikken, men det er helt opplagt at Gengangene gir assosiasjoner til aids-problematikken. Oppsetningen av Gengangere fra Israel under årets festival har et scenebilde som viser transfusjonsposer med blod. Det er et slående bilde både til aids og dagens helsesituasjon, og også på landet Israels fortvilelse.

Norsk Ibsen-tradisjon

– Norsk spillestil er forankret i en spesiell Ibsen-tradisjon?

– Gjennom festivalen) fornyer vi vår Ibsentradisjon. Festivalen gir oss impulser. For ti år siden kunne Norge være kjent for en slags solid klassisk tung måte å spille Ibsen på….

…litt tysk?

….ja, litt tysk. Men i dag har vi ry på oss for å ha et vågemot i vår håndtering av Ibsen som ingen annen gjør på samme måte. Eksempelvis den mottakelsen vi har fått når vi har hatt gjestespill på Dramaten. Svenske teaterkritikere gisper over friskheten og kjappheten i måten vi attakkerer Ibsen på.

Gigant

– Du sier at festivalen er viktig for norsk teater….

– Først og fremst har Ibsen-festivalen styrket vår egen forståelse av Ibsen og hans storhet. Det er fremdeles et stykke igjen før nordmenn til fulle fatter hvilken gigant dette landet har fostret i Henrik Ibsen og hvilket enormt potensiale det ligger i å kommunisere gjennom ham. Vi trenger store synlige signaler: Norge – det er Ibsen. Det er ennå et stykke igjen før dette er helt tydelig.

– Har han større dimensjoner enn det vi kan fatte her hjemme?

– Ja, jeg mener det.

Folkefiende fra Kina

– Hva gleder du deg mest til ved årets festival?

– Rent personlig den kinesiske versjonen av En Folkefiende. Til den knytter jeg store forventninger og spenning. Forestillingen er en frukt av teatersamarbeidet mellom Norge og Kina.

Lepage med Hamlet

– Og den kanadiske teaterkunstneren Robert Lepage?

– Jeg gleder meg også til å se ham. De siste fem årene har han feid over verdens teaterscener og utviklet en helt ny spillestil og et nytt teater. Han vil opptre i Norge for første gang

. – Skal han radbrekke Hamlet eller Ibsen?

– Hamlet. Det er nytt for årets festival at vi har valgt å invitere et helt frittstående gjestespill i kraft av å være et unikt stykke teaterarbeid som hele verden kappes om å få tak i. Det er viktig at vi i Norge følger med i det som skjer. Jeg tror norsk publikum skal få seg litt av sjokk. Det er mange som ikke har hørt om ham før. Man merker at Norge ligger litt utenfor i kulturbildet, så det er vanskelig i dag å fylle salongen med Robert Lepage. I andre lands hovedsteder ville det vært stappfullt.

Nyskaping

– Det er en nyskaping i år som jeg er stolt av: Ibsenstafetten, et riksdekkende arrangement med offentlig støtte både fra Kulturdepartementet og Kirke- og Undervisningsdepartementet. Ungdom over hele landet gir seg i kast med Ibsen. Det gir inspirasjon å se at Ibsen stimulerer ungdom til å skape så moderne og spenstige forestillinger, at han forløser så mye kreativitet. Det lover godt for fremtiden.

Årene fremover?

– Hvordan ser du på Ibsenfestivalens fremtid?

– Så lenge stat og kommune og det offentlig ikke velger å gi topp-prioritet bør vi fortsatt holde festivalen hvert annet år. Med vår faste stab er det et kjempeløft. Arrangementet er så stort og krevende at for en institusjon som oss er det litt i overkant. Huset nesten revner. For Oslo-publikummet er det også nok med annethvert år. Apetitten er ikke så stor at man hvert år vil ha samme nysgjerrigheten.
– Vi har fått en sponsoravtale som er mer solid enn noengang før, og dermed et grunnlag for omfang av festivalen som er veldig bra. Det gjør oss i stand til å kvalitetsutvikle den, avslutter Ellen Horn som ser frem mot år to tusen.