Thomas Hansen: Gi ting til folket – Didrik Dahls annen bok, Gyldendal 2004 235 s.
Det er første mai og hovedpersonen Didrik Dahl blir dratt ned på Youngstorget. Her hører han fremmedarbeiderpolitikeren Akebe Tulu holde appell. Senere på kvelden ser han at samme politiker er funnet hengt ved Aamodt bru der han deltok i et rulleskirenn (!)
Denne åpningen på fortellingen kunne være en tradisjonell krimfortelling verdig. Selv med en altfor kjedelig og tradisjonell slutt som de fleste må ha resonnert seg fram til med en gang. Eller det kunne være utgangspunktet for en bisarr og surrealistisk lek med oss. Men alle de små pussighetene som oppstår i denne boka blir kunstige og selvpåklistrete. Selv krimsjangeren greier ikke forfatteren å holde seg til.
Der jeg begynte å kjede meg skikkelig var hans svært påtatte søken etter Kvinnen som den mystiske og alltid oppofrende, som en erstatning for mamma. Men der jeg begynte å bli virkelig irritert på boka var de lange avsnittene hvor han belærer leserne om kunsthistorie og filosofi.
For å si det rett ut, i denne rammen hører ikke disse betraktningene hjemme. De er attpåtil gjort på en slik måte at jeg enten må si at det er altfor popularisert, eller, og nå vet jeg at jeg er stygg, at det er et tegn på at den 30 år gamle skribenten har behov for å blafre med litt “lærdom” fra Blindern. Men man leser ikke bøker i 2004 for å få tydeliggjort at Erasmus Montanus fremdeles går levende omkring oss!
Derimot blir man oppmuntret av at porten hos våre forlag tydeligvis ikke er så trang som mange kan ha fryktet. Dette gir løfter for framtida! Nødvendig erfaring og selvinnsikt har ingen vondt av.
Særlig ikke når det viser seg at man i hvert fall kan skrive!
