Oslo Konserthus 28.11.2013 Haydn: Symfoni nr. 44 “Sørgesymfonien”, Matre: Inside out klarinettkonsert, Schubert: Symfoni nr. 9
Oslo-filharmonien, Juanjo Mena – dirigent, Rolf Borch – klarinett
Det hjelper svært godt med humør. Det skapte det lille ekstra som gjorde gårsdagens konsert til noe langt mer enn å bare høre hyggelige klassikere og vakker musikk. Godt humør smitter på alle, såvel publikum som utøvere.
Haydns tidlige symfoni fikk ekstra schwung over seg, særlig over den friske sistesatsen og i Schuberts store C-dur symfoni opplevde vi nettopp det som gir symfonien dens tilnavn, nemlig ‘det store’.
Det var den spanske dirigenten og hyppige Norges-besøkende Juanjo Mena som satte farge på begivenheten. Schuberts symfoni var avgjort kveldens hovedbegivenhet.
Det er når man hører musikk som dette at det faller den umiddelbare kommentaren om hvordan det er mulig at noen i det hele tatt er i stand til å like flat og intetsigende popmusikk, muzak, kall det hva du vil, av den smørja som tvinges på oss fra alle tenkelige og utenkelige steder hver eneste dag, særlig i tider som dette.
Det er verdt å notere seg at Schubert skrev denne mektige symfonien av nærmeste bruckner’ske dimensjoner i en alder av knapt 30. Bruckner selv var langt over de førti før han våget seg på sine første symfonier som han beskjedent nok kalte studiesymfonier mens hans egentlige store symfoniproduksjon kom tiår etterpå. Hva kunne ikke Schubert ha fått til hvis han ble forundt å leve noen år til?
En ting har Schuberts store i C-dur likt med den senere Bruckner: det store formatet, en symfoni som taler til oss og skaper en opplevelse av noe stort.
Det er slike tanker man gjør seg når man hører et verk som dette. Mesterlig framført og med godt humør og oversikt fra podiet. Joda, dette likte vi!
Verre ble det med ‘Innsiden ut’, klarinettkonserten til unge Matre. Vi kom ikke helt inn i denne konserten, for å si det slik, ikke lenger enn til utsiden. Kanskje ble det for tykke og sterke klanger fra orkesteret som svar på klarinettens forsiringer og elegante løp nesten som invitasjoner. Det ble omtrent som stadige spørsmål og svar. Men en del avgjort sympatiske sider var det i partier, særlig i annensatsen hvor det roet seg ned en god del.
Solisten Rolf Borch kom godt fra det.
