Bård Frydenlund: Spillet om Norge. Det politiske året 1814
Gyldendal Norsk Forlag 2014 354 s.
Festtale på festtale har de siste dagene terpet opp og ned på grunnloven, 1814 og Eidsvold. Vi har gang på gang fått høre hvilke storartede mennesker vi er som har en slik grunnlov og som faktisk praktiserer den ennå – som verdens eldste fungerende grunnlov.
Joda, det er all grunn til å feire. Det som kom i stand i 1814 var mildt sagt en revolusjon som kostet langt færre menneskeliv og forårsaket på langt nær blodige bataljer som i Frankrike og USA, utenom de få livene som gikk tapt i grensekrigen mot Sverige. Men innholdet er det samme. Gunnloven av 1814 er tuftet på den franske av 1789, med likhet, frihet og broderskap som ledende begreper.
Det utrolige var at dette ble iverksatt av den herskende klassen, godseiere og embetsmenn, med en kongelig person helt øverst som gjerne ville ha enevoldig makt (men ikke fikk det). Monarken, Christian Fredrik, fikk attpåtil den ublide sjebnen å bli nærmest frosset ut av sitt nye land etter det mange opplevde som ynkelighet og feighet i den kortvarige grensekrigen mot Sverige.
Norge gikk fra status å være underlagt Danmark til å inngå i union med Sverige. Men landets selvstendighet og styring var i behold, grunnlovens bokstav holdt seg. Mye av dette kan selvsagt takkes svenskenes innførte tronpretendent Carl Johan for. Han innså med sin bakgrunn fra Napoleons-krigene at et hærtatt folk ikke ville bli lett å styre. Derfor ga han den nye nasjonen sterke rettigheter fra sin maktbase i hærtatte Fredrikstad.
Bård Frydenlunds dokumentarbok følger begivenhetene dette året nøye. Det er en beskrivelse av maktforholdene i Europa og hvordan Carl Johan behendig trillet rundt med stormaktene og overlot Norges sjebne til en flokk jernverkseiere og embetsmenn som utformet en grunnlov i tråd med den franske revolusjonen 25 år tidligere. Mens han selv kunne kontrollere det hele fra Østfold hvor han satt med noen tusen topptrente soldater klare til på enhver tid å fortsette krige hvis det ikke gikk som generalen ønsket.
Denne framstillingen er nøye historisk og tar for seg de ledende menn i Norge på dette tidspunktet – det var bare menn – og deres familier, selskapeligheter og ikke minst intriger – som det ikke var mangel på. Han gjør et ikke uvesentlig poeng av at nordmenn ønsket fred og mat, blokaden skulle heves og livet normaliseres,
At det allikevel, på tross av alt dette, blr det resultatet vi opplevde, er rent ut sagt utrolig. Men veien fra klassesamfunn fram mot fullstendig likhet var likevel lang. Det tok likevel mange tiår før alle mennene fikk stemmerett, og nesten hundre år før kvinner fikk det.