Centenary Collection 1963
Karl Böhm – R.Strauss: Till Eulenspiegels lustige Streiche, Don Juan, De syv slørs dans (fra Salome), Mozart: Sinfonia Concertante K. 364′
Berliner Philharmoniker dir.: Karl Böhm, Thomas
Deutsche Grammophons serie ‘Centenary Collection’ er en unik dokumentasjon på CD. På seks bokser presenteres det beste av innspillinger fra 1898 til i dag. CD’ene kan også fåes enkeltvis. Kulturspeilet presenterer smakebiter fra serien.
Karl Böhm var en dirigent som sto godt plassert forut for den moderne tid, for å si det slik. Han var 4 år da århundreskiftet kom og i tiårene som skulle komme etablerte han seg som en sentral personlighet. Han ble en nær venn av Richard Strauss. Som sjef for Dresden-operaen i tredveårene – da denne scenen udiskutabelt var operaverdens midtpunkt – sørget han for å oppføre en rekke av vennens verk.
Derfor kommer tidsperspektivet litt skakt avgårde når vi leser at denne århundrets store dirigent gjorde sin først platekontrakt med Deutsche Grammophon i 1956 – i en alder av 60. Men vitaliteten var ikke slutt med det. Til langt ut mot slutten av 70-tallet gjorde han plateinnspillinger for Deutsche Grammophon.
Böhm var i første rekke kjent for sine Mozart-tolkninger. Han tilførte Wolfgang Amadeus en ny dimensjon: som den vitale, spenstige, ikke-dvelende humoristen. Derfor undres vi litt over at verker av vennen Richard Strauss var valgt som tyngdepunkt på denne CD’en – og bare ett verk av Mozart.
Men det var før vi satte oss ned med øretelefonene. Hans tolkning av Till Eulenspiegel er så vital og sprudlende at det nesten låter rent Mozart-Böhm’sk. Her fleskes det til med røff wienersk eleganse og det gis lite rom for ettertenksomhet og refleksjon – med andre ord: ingen Toscanini! Böhm låter like lekende italiensk som Toscanini dyptgrublende tysk.
Det ville rittet fortsetter med Don Juan. Karajans kommende orkester er villig med på galloppen, her skal intet spares.
Mitt forhold til Karl Böhm har som sagt vært en rad friske Mozart-symfonier. Men jeg beklager ikke at denne utgivelsen har gitt meg noe storartede opplevelser med Richard Strauss. For Mozart får vi helt på slutten, i en herlig versjon av Sinfonia Concertante for fiolin, bratsj og orkester.
Som det meste med denne samlingen er innspillingen eksemplarisk utsøkt.
