Solti Decca 50 Jubilee
Richard Strauss: Also sprach Zarathustra,
Till Eulenspiegel’s lustige Streiche
Berliner-filharmonikerne
dir.: sir George Solti (Decca 452 603-2)
1997 er året da sir Georg Solti skal feires. Den tidligere repetitøren på Nationaltheatret – ja, han jobbet i Stortingsgaten med å forberede operaoppsetninger på 30-tallet – er en av de få gjenlevende som kan trekke linjene bakover til de store musikk-personlighetene fra århundrets første halvpart. Utdannet i hjemlandet Ungarn og elev av Bartok, og assistent (notevender) da komponisten og frue urframførte sonaten for to klaverer og slagverk i sin tid.
Ennå ukjent da Decca sikret seg ham til å gjennomføre platehistoriens til da mest ambisiøse prosjekt: innspillingen av en komplett Nibelungen-ring. Mirakuløs dristig satsing skulle man tro, men Culshaw og folkene bak prosjektet var sikre på det de så: at Solti – og ikke andre oppegående og etablerte sikre størrelser som eksempelvis Knappertbusch – var mannen som kunne lose dette i havn.
De fikk også rett. Prosjektet som tok nesten ti år å gjennomføre, står til dags dato som det mest omfattende i platehistorien. Og ikke bare den første: uten tvil er det den beste av samtlige versjoner av Ringen som foreligger – digital tidsalder til tross. Du kan forøvrig lese vår mening om disse innspillingene.
Når Decca nå skal markere femti-års jubilanten vil de markere dette med et formidabelt drønn: på høsten foreligger en nyutgivelse av Soltis Nibelungenring – redigitalisert og forhåpentligvis pusset opp i alle bauger og kanter, uten at vi skjønner hva som kan gjøres bedre. For disse opptakene som startet i 1959, representerer den dag i dag mesterlig teknikk i kombinasjon med orkestral og vokal toppinnsats som ingen senere er kommet i nærheten av.
Mens vi venter på 16-CD’ers pakka, får vi i mellonmtiden nøye oss med alle de andre skattene Decca nå er i ferd med å strø utover CD-markedet. Her kommer det beste av alt det fremragende Solti har gjort gjennom sine år på Decca. Og det er ikke lite! Men som sagt, bare et utvalg. Og i utvalget skimter vi skjevheter. Verdi’s Requiem er tatt med kanskje fordi innspillingen presenterer en ung Pavarotti med en stemme i full vokal utblåsing. Kanskje derfor, og dermed undres vi også hvorfor Mahlers femte foreligger i ‘gull’-serien framfor Soltis versjoner av den andre og tredje.
Men dette er småplukk. Nå foreligger en nyinnspilling av Richard Strauss’ kanskje noe forterpete tonedikt Also Sprach Zarathustra , i et opptak med Berliner-filharmonikerne fra i fjor. Her viser åtti-åringen at han fremdeles har mye ugjort på podiet.
Ypperlige referanseinnspillinger til dette verket er ikke vanskelig å finne. Den spektakulære musikken har siden Kubelickanvendte åpningsfanfaren i sin 2010-rom oddysse og Elvis Presley gjorde bruk av den som introduksjon på sine konserter, blitt gjenstand for uttallige tolkninger. Berliner-filharmonikerne har gjort flere innspillinger med Karajan, også digitalt. Solti har en med Chicago-filharmonikerne som man heller ikke skal kimsé av. Men her forener de krefter – og hva får vi så?
Vel, undertegnede har hørt mer spenstige versjoner av dette verket. Men det avhenger helt av hvilken innfallsvinkel man velger. Om man ser på Richard Strauss’ tonedikt fra den Kubelick‘ske sfære, og bokstavelig talt svever ute i verdensrommet, er nok ikke dette den innspillingen som fenger umiddelbart. For å si det slik: da vil vi heller anbefale Zubin Mehta‘s eller Ozawa‘s spektakulære publikumsfrieri. Men om man setter mer pris på gjennomarbeidet grundighet og fremragende musikerhåndtverk, er dette noe du ikke bør komme utenom.
Klarest trer dette fram i Till Eulenspiegel hvor partituret innbyr til lystig gjøgleri og fri utfoldelse. Men Solti holder et rytmisk stramt grep og tillater ikke noen utglidinger.
Dette er et konsertopptak, og det er også svakheten. Philharmonie-salen gir ikke samme dybde i lyden – i hvert fall ikke overført digitalt – som vi er vant med å høre Berliner-filharmonikerne. Det blir for ‘tørt’ for undertegnede. Men det sjenerer ikke påtakelig, og man tåler godt å høre Richard Strauss uten katedral kirkeklang.
Verre er at knirking og snøft fra podiet ikke er digitalisert vekk. I Eulenspiegel ‘s hurtige kast høres dette for tydelig. Slikt kunne vært slipt vekk. Man kunne kanskje si at dette skaper nærhet for CD-lytteren. Undertegnede setter mer pris på 80-åringens dirigent-egenskaper enn hans gutturale grynt.
La det være sagt. 1997 er året hvor en rekke av platehistoriens beste innspillinger vil presenteres i gullinnpakning for å hylle en femti-års jubilant. Og la dette være anbefaling alene: hold et øye oppe for denne serien!
