Mahler: Symfoni nr. 9
Chicago Symphony Orchestra dir.: Pierre Boulez
Deutsche Grammophon The Colour of Classics 1898-1998 457 581-2 (nyinnspilling)
Mahlers niende symfoni er hverken overrepresentert i katalogen eller høres for ofte i konsertsalene. Noe av forklaringen skyldes opplagt de gigantonomiske dimensjoner denne symfonien har. Om den ikke legger beslag på ekstrakor og solister, som den tredje og åttende, er det en symfoni man ikke uten videre går løs på.
Dette er åpenbart i de veldige ladningene i symfoniens første sats. Det er ikke helt gitt at man finner balanse og mening i de store klangmassene som Gustav Mahler her har festet til notepapiret. Kompliserende blir det når man skal lese hans såkalte ‘dødsbudskap’ ut av såvel den halvtimes lange andante-satsen (første sats) som den nesten like lange fjerdesatsen (adagioen).
Det finnes nok av de dirigenter som – målt med denne innspillingen – ikke helt makter å gripe de store dimensjonene hos Mahler i dette verket. Det er lett å se at Leonard Bernstein med Concertgebouw og Karajan med Berliner-filharmonikerne må stille et stykke bak bak når man skal bedømme deres innspillinger av den niende mot denne, Berliner-filharmonikernes mektige klang til tross.
Helt åpenbart blir det med Soltis tidligere innspilling av den niende med Chicago-symfonikerne. For her kommer Pierre Boulez og setter en definitiv Mahler-tolkning på slutten av nitti-tallet med det samme orkesteret – og viser dermed hvilket suverent grep han har med Mahler.
Denne innspillingen vil bli stående i lang tid framover. Det er Boulezs rettlinjete og usminkete tolkning som hever innspillingen. I den mektige førstesatsen styrer han godt unna alle de spektakulære fristelsene som ligger i partituret. For ham blir det ikke om å gjøre å vise at han behersker Mahlers klangverden, for den saks skyld kan man gjerne søke Karajan.
Boulez‘s erfaring som en av etterkrigstidens sentrale komponister – med serialismens struktur av matematisk form – har hjulpet ham langt på vei i villnisset av Mahlers toneverden og orkestrale kaskader. Her merker vi det samme som preger hans komposisjoner: en kjølig abstraksjon med vekt på det logiske og fornuftsmessige. Det er ingen Freud som svever over vannet i denne tolkningen, og hvorvidt Mahler la inn forutanelsene om sin egen snarlige død i første eller siste sats, blir for den saks skyld helt likegyldig
Det er musikken som taler. Åtti minutter med konsentrert velklang, som aldri lar emosjonene styre forløpet inn i metafysiske vyer eller utenomjordiske tolkninger.
Deutsche Grammophon har gitt ut denne CD’en i serien The colour of Classics 1898-1998 i forbindelse med sitt 100-års jubileum. Dermed punkterer de myten om Karajan/BPOs overlegne mesterskap, en myte se selv har vært ansvarlig for å skape. Og noe bedre enn dette ville det være vanskelig å gi seg selv i hundreårs-presang.