Et moderne eventyr

Gøteborg-operaen kan i år feire sitt 10-års jubileum. Det er et jubileum som er verdt å merke seg.

Gøteborg-operaen er et moderne eventyr. Den ble likesom operahuset i Helsinki reist i en krisetid. For Sverige var det også en mental krise. Landets posisjon som ledende og det nordiske lokomotivet var i ferd med å rakne. Økonomien og sosialdemokratiets trygge ordninger var i ferd med å gå i oppløsing.

Når man da opplever at Sveriges neststørste by får reist et nytt og moderne operahus til den nette sum av 500 millioner svenske kroner (den gangen svenskekroner var mer verdt enn norske), er det så en knapt tror det. Men eventyret fant sted, operaen står der godt plassert ved byens sjøkant. Skipene glir forbi og den prangende bygningen kan mer minne om et sjøfartsmonument.

For det er sjøfarten og handelen arkitekten Jan Izikowitz ønsker å få fram i dette bygget. Gøteborg er byen med ansiktet mot den store verden og ikke bare landene rundt Østersjøen.

Symbolsk nok, men drivkraften bak byggingen av dette huset var en annen. Gøteborg hadde i alle år hatt sin opera på Storan. Men tiden var i ferd med løpe fra det gamle ærverdige lokalet. Det var et teater laget for omreisende teaterselskap. Alt på 1940-tallet begynte man å snakke om et nytt operahus.

Men som vi vet fra andre steder – i Norge begynte noen å snakke om egen opera til og med før Gøteborg – maler byråkratiets kvern og politikernes luner meget langsomt. Til tider svært langsomt. Men når det endelig ble fart på sakene i Gøteborg skjedde tingene svært raskt.

På slutten av 1980-tallet ble beslutningen klubbet gjennom, første spadestikk ble tatt i 1989 og operaen sto ferdig fem år etter. Staten sto for 3/5 av kostnadene og private og byens myndigheter for resten.

Gøteborg nøt nemlig godt av den såkalte Sydney-effekten. På den andre siden av jordkloden ble et nasjonalt monument reist i sin tid, et operahus som betø vanvittig mye for Australias selvbevissthet som nasjon. Selv om kranglingen om huset fortsetter ennå og akustikken er alldeles forskrekkelig har det vært en begivenhet som selv et OL må finne seg i å stå i skyggen av. Så er det blitt skrevet bøker og til og med laget en egen opera om operaen i Sydney!

Gøteborg har i alle år vært Sveriges andre by. Alltid i skyggen av Stockholm, med unntak av noen skøyteløpere og et fotball-lag. Lever man i en slik by vet man hva hovedstadsarroganse kan være. Bergen kan ikke sammenliknes med norske forhold, her er faktisk forholdet nesten det omvendte. Men tenk hvordan det hadde vært hvis Bergen med all sin arroganse og sjåvinisme også de siste 150 år hadde vært Norges hovedstad og største by….!

Derfor tok de som ennå hadde penger i Gøteborg og investerte i det nye operahuset. Det ble sport i det, byggesummen på 553 millioner skulle holdes – og det gjorde den også! Man sparte til og med 35 millioner på byggingen. Hvilket nybygg i nyere tid kan vise til slikt?

Dette overskuddet ble plassert i et fond for opplæring og videreutdanning av blandt annet teknikerne.

Her er det godt å ha Sydney-effekten i ryggen. For etter Volvo som gikk inn med femti millioner ble det nærmest sport for Gøteborg-industrien å investere i operabygget og få seg sin plakett på veggen. Dette var en side, en annen var at man skrev nedfakturaene for byggingen. Det ble nærmest sport for byggeindustrien å stille opp så billig som mulig!

Dette er forhold vi aldri vil kunne oppleve i Norge. Bare for å ta en eventuell Fremskrittsargumentasjon i forkjøpet, den griskhet som gjør seg gjeldende hos norske entreprenører og ledere umuliggjør en slik løsning.

Men det er også en tredje ting som er verdt å merke seg. Under hele prosessen hadde gøteborgerne øynene vendt mot nord, ikke mot øst og landets hovedstad. For forholdet til Norge er sterkt i en by hvor den gamle riksgrensen gikk knapt en mil fra sentrum. Det gjorde seg også utslag på byggingen. Bård Breiviks monumentale steinskulptur dominerer plassen utenfor operabygget. Norske sangere har vært der i ti år. I mange år har operasjefen også vært norsk.

Men der det svikter er publikum fra Norge. For mange fra Østfold ligger denne operaen mer tilgjengelig enn Youngtorget og Bjøvika i Oslo og for østlendinger flest er det snakk om en relativt kort og konfortabel tur. Men Norge er ennå ikke et operaland.

Operabygget har også greidd det kunststykket å unngå den stor institusjonens fremmedgjøring. Her kan ingen gjemme seg bort. De fleste kontorer er plassert innvendig mot monteringshallen som ender opp mot selve scenen. Ingen kan derfor unngå å bli berørt av operaens viktigste aktivitet, prøver og forestillinger. Hva dette skaper av samhold er én ting, en annen er at det skaper oppslutning om den forslitte jubelsetningen ‘sentrale målverdier’ på en helt suveren måte.

Problemer har det vært og er fremdeles. Selvfølgelig har operaen slitt med sin økonomi. Men slik operaen er utformet unngår man de vanvittige store ekstrakostnadene som er blitt finnenes nye nasjonalopera til del – og de praktiske vanskelighetene med avviklingen av prøver mot forestillinger. Noe problemer har oppstått med skinnegangen, ja det er virkelig sant, kulisssene kan styres av nedfelte skinner som ligger i scenegulvet. Hva dette kan bety i praksis fikk vi en demonstrasjon av i førsteakten av Tannhäuser i sin tid, som som kjent skal foregå på Venusberget – hva man enn forestiller seg med et slikt navn.

Jubileumssesongen vil markeres med framføringer av Richard Strauss’ teknisk sett nesten umulige opera Die Frau ohne Schatten og Boris Godunov. 

Nå står nye operahus på beddingen i resten av Norden. København får sitt nye operahus innviet denne sesongen og Norge og Bjørvika noen år etter.

Men Gøteborg-operaen står der og vi har mye å lære av den!